Filosofiske betraktninger om tid og cognac

Tiden er kanskje noe av det mest verdifulle vi har. Tid du mister får du aldri igjen. Tiden brukes opp, du kan ikke spare den. Den bare ruller og går. I våre dager går den ofte litt fort. Og i vår iver etter effektivitet og raske løsninger mister vi det fullstendige bildet tidens rolige rulling gir. Kostnadseffektivitet heter det, og er med på å ødelegge tradisjoner i håndverk i så vel flytende som faste former.
Vi kan ta et eksempel fra Cognac. Kunsten å destillere er et håndverk, og ikke noe hastverksarbeid. Nydestillert cognac er rå og endimensjonal. Den krever lagring for å smelte sammen i et helhetlig og komplekst produkt. Dette krever tid og binder opp kapital. Derfor er det fristende å ta noen snarveier. I all hast skal cognacen på markedet for å tilfredsstille tørste kunder, og gi penger i lomma til eierne. Farge og sødme kan justeres med karamell i fransk brandy. Mer ukjent er det at enkelte velger å tilsette eikeflis trukket i gammel cognac for å illudere lang tids fatlagring. Dette er fullt lovlig, men man snakker sjelden om det. Når Cognac ligger 20 år eller lenger på fat utvikler den en aroma og smak som kalles rancio på fagspråket. Dette er en kjemisk prosess der brennevinets fettsyrer oksiderer, og det tilføres en rikhet og kompleksitet som bare kan oppnås ved å sette av nok tid. Den kunstige, rike smaken tilført av karamell og eikeflis lurer nok en del, men skal man virkelig godta å bli lurt? Vi betaler jo for et produkt som ikke er det som det gir seg ut for å være.

Alle de tidkrevende faktorene gjør produktet dyrere. Cognacfatene som lagres i store varehus ved elven Charente gir ikke mye avkastning der de ligger. Kun englene nyter godt av fordampningen fra fatene. Som kjent kalles den aromatiske fordampning fra hundrevis av cognacfat for ”englenes andel”. Men engler er dårlige betalere, i alle fall i kroner og øre. Ekte håndverk koster. Det gjør det også for vin og brennevin. Vi blir både rikere og travlere, men hvilke rikdommer mister vi på veien?

Frapin er min favorittprodusent på Cognacfronten. Det spesielle med denne produsenten er at alle vinmarkenen ligger i Grande Champagne – selve indrefileten av Cognacdistriktet. Vanligvis blandes cognacen fra flere av de seks underområdene i Cognac. Grande Champagne har et kalkrikt jordsmonn med mange likheter som i Champagnedistriktet, derav navnet. Cognac fra dette området gir fantastiske fruktige toner i det ferdige produktet. Ta gjerne en tur innom hjemmesiden: Cognac-Frapin

Frapin Johannes Malling Grande Champagne Special Reserve
# 10347 – kr. 449,- finnes i de fleste polutsalg. Den har 12 års lagring på fat og ingen tilsetninger. Denne kategoriserer under Cognac Brut, og ligger et langt skrev unna mange av de søtladne, skarpe og karamelliserte cognacene som man finner i nabohyllene. Litt dyrere, men et røverkjøp til prisen. Gylden farge, mer gul enn brun (ingen tilsetninger, ikke sant…du lar deg vel ikke lure av mørkebrun cognac?)Fruktig, mineralsk, lang ettersmak og alkohol som ikke føles skarp eller aggressiv.

Frapin VSOP #45853 – kr. 489,- er i tradisjonell stil og har gjennomsnittelig 8 års lagring. Gyldenbrun farge, blomsteraktig duft, med hint av vanilje. God lengde og eleganse, med smak av tørket frukt og noe karamell. Finnes i Bestillingsutvalget. Jeg ser ofte etter denne på tax-free når jeg er ute og reiser.

Frapin VIP XO # 34754 – kr. 1099,- En helt utrolig cognac som man ikke drikker til hverdags. Prisen tatt i betraktning er det vel få som kan unne seg det. Frapin VIP XO er satt sammen av cognacer som har ligget mellom 25 og 30 år på eikefat. Uhyre kompleks aroma som til tross for alderen viser fram en imponerende ungdommelig fruktighet. Nesten tilfredsstillende nok å bare dufte på denne, så kan den helles tilbake i flasken. Elegant smak av tørket frukt og et lite streif av krydder og sjokolade. Lengde som bare varer og varer inn i evigheten…

(Deler av artikkelen er publisert i Nationen i 2006)
Foto: Importøren