Mainyhetene: Prosecco – utskjelt og elsket

Prosecco er utskjelt og det finnes store mengder av den som ikke er særlig drikkeverdig. Det er intetsigende, billig og masseprodusert. Det er jo litt av en start på en post som ender med anbefaling av prosecco…

Jeg besøkte Valdobbiadene i 2008. Da var prosecco så vidt begynt å bli populært. Druetypen ble fortsatt kalt prosecco og ikke glera som nå. Dresskledde italienere snakket i timesvis om det som kan sammenfattes i en setning: vi vil vinne tronen om boblene.

Etter turen skrev jeg: «Valdobbiadene er frodig og vakkert, akkurat som befolkningen. Vinplantene ute i markene strekker seg langt oppover, og sender ut armer med klatretråder som slynger seg rundt wirer som er spent opp i de bratte skråningene. Sommeren har enda ikke sluppet taket og varmen gjør at krydderduftene kiler i nesa. Rosemarin får meg til å tenke på lammestek, mens timian sender tankene til rykende varm kjøttsuppe. Prosecco er navnet på en lett, frisk, musserende hvitvin nord i Italia. Den smaker ofte av pære, med en lett bitter finish og har sjelden over 10-12 % alkohol. En helt ukomplisert vin som er god nettopp fordi den er slik. Ukomplisert. Prosecco er glede og tankeløs forfriskning». Det gjelder fortsatt.

Hvorfor så utskjelt?

Proseccos popularitet har vært enorm. De siste ti årene har prosecco gått fra å selge 60 millioner flasker til 600 millioner flasker på verdensbasis. Det er ikke så rart. Prosecco er lett å drikke, ofte med en sødmefull stil og myke bobler. I tillegg er det billig.   

Proseccobølgen var i sin spede begynnelse da finanskrisen kom i 2008. Det akselererte trenden betydelig. Champagne ble for dyrt og prosecco sto parat til å hoppe inn i markedet som en rimelig og god erstatning slik at folk fortsatt fikk boblene sine. Populariteten gjorde at bransjen i prosecco-land ville hindre utenforstående i å hive seg på trenden og snylte på navnet. Prosecco fikk sin egen DOC i 2009 og samtidig ble området utvidet kraftig. Det ble plantet vinstokker på flatmark og mest med kvantitet i tankene. De klassiske området, Coneglio-Valdobbiadene som  jeg besøkte, ble oppgradert til DOCG, den høyeste klassifiseringen. Her vokser druene i skråninger og har bedre solforhold. Avkastningen er høy i både DOC’en og DOCG’en, og det er hovedsakelig her problemet ligger fra et kvalitetsmessig ståsted.

Høy avkastning i vinmarken gir druer med lite smak og konsentrasjon. Tankmetoden, der annengangsgjæringen som skaper bobler foregår i tank og ikke på flaske, er i seg selv ikke så galt. Men kombinasjonen av  nøytrale druer med dvask syre, lite karakter fra annengangsgjæringen og en god dæsj tilsatt sukker får mange kvalitetsbevisste vindrikkere til å rynke på nesa. Det er selvsagt helt ok å digge prosecco, men det er forklaringen på hvorfor den er utskjelt.

Ikke all prosecco er kjedelig

I et så stort område med mange vinbønder finnes det selvfølgelig unntak. Det er mange kvalitetsbevisste produsenter som lager prosecco med personlighet. Det er dette Vinmonopolet vil vise med sin mailansering av to nye prosecco i basis. Den ene er La Tordera Cartizze Brut. Denne proseccoen kommer fra Cartizze, et underområde i Valdobbiadene der vinmarkene er ekstra bratte og druene får bedre modning. Jeg besøkte faktisk La Tordera på min Prosecco-tur i 2008, og det er gledelig å smake at de nå som da leverer et godt produkt.

Den andre proseccoen er laget på Col Fondo-metoden der vinen tappes før alt sukkeret er brukt opp og gjærer ferdig på flasken som selges som den er med bunnfall og det hele. Direkte oversatt betyr col fondo med bunnen og disse sedimentene på bunnen er med på å gi vinen mer personlighet i forhold til tankgjærede utgaver. Det er gjerne småskalaprodusenter som lager Col Fondo og ikke sjelden driver de økologisk. Metoden er den samme som den franske Pét Nat (pétillant naturel), som flere kanskje har et forhold til.

Proseccodruen Glera i all sin prakt


Col del Lupo Notae Prosecco Col Fondo
Varenr. 10084901- Kr 176,10

Lett skyet i fargen, perlende med lett skum. Pære, gule epler og gjærtoner på duft. Lukter litt som et fruktig IPA. På smak tar den igjen det samme som duften. Litt ølaktig og eplepreget med overtoner av aromatisk gjær, fin syrlighet og en tørr sitrusfinish. 85 poeng
Sukker: < 3 g/l – Syre: 4,1 g/l


La Tordera Cartizze Brut
Varenr. 11750001 – Kr 169,90

Fruktig og floral duft, pære, sitrus og fruktpastiller, lukter godt. Bruser godt i munnen, rund og snill med tydelig smak av pære, type norske, knapt modne gråpærer, stjernefrukt, mandler og grapefrukt. Fin friskhet. En riktig så god prosecco av det seriøse slaget. 85 poeng
Sukker: 8 g/l – Syre: 5,8 g/l


Ca’delle Rose Imperiale Spumante Millesimato Bianco Extra Dry
Varenr. 10181501 – Kr 119,90

Denne ble lansert i testutvalget der importørene selv melder opp viner som testes i markedet. Dette er egentlig ikke en prosecco, men en musserende vin fra Veneto laget av 60 % chardonnay og 40 % glera, så en del likhetstrekk har den. Dufter av eple og pære. Friske bobler, pæresider på smak, sødmefull. Enkel boblevin med ganske god fruktighet som dabber litt av mot slutten. Liker du pæresider liker du denne. 79 poeng.
Sukker: 12,3g/l – Syre: 5,9 g/l




NB: Fredag 8. mai var det lansering av mainyheter på polet. Jeg har ikke vært i Oslo denne gangen pga korona-situasjonen, men er i gang med smaking av de nyhetene jeg har fått tilsend. Omtale av nyhetene blir spredt jevnt utover våren

Tidligere omtalte nyheter: 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: