Vin fra Kanariøyene. Er det noe godt da?

Vin fra Kanariøyene? Virkelig? Finnes det god vin der i det hele tatt? Den spanske øygruppen utenfor Afrikas vestkyst har ikke det beste ryktet på vinfronten. Den kommersielle charterturismen er viktig for Kanariøyenes økonomi, men kaster også lange skygger som gjør det vanskelig å se øyenes flotte egenart og lokale viner.

Jeg har plukket frem en artikkel jeg skrev jeg for Vinforum for en tid tilbake etter studietur til Kanariøyene med PROEXCA (Promosjonskontor for Kanariøyene). På denne turen ble det besøkt fire øyer: La Palma, Lanzarote, Tenerife og Gran Canaria. Nå som vi står midt oppe i høysesongen for «sydenturer» tenkte jeg det kunne være interessant med dette dypdykket, eller kanskje heller snorkling, i hvordan vinens verden ser ut på Kanariøyene. Litt vinlektyre på bassengkanten mens barna plasker ellers som inspirasjon til øyhopping på jakt etter gode viner.

Et ettertraktet område

Kanariøyene var i tidligere tider ettertraktet område for sjøfarere fra Middelhavsområdene. På 1400-tallet ble det stadig gjort forsøk på å erobre øyene. Portugal og Spania var mest på hugget og fra 1496 ble Kanariøyene tilhørende Spania. Senere har portugiserne kommet som nybyggere.

Spanjolene kom med sverd og portugiserne med jobber, blir det sagt på La Palma. Erobrerne og nybyggerne hadde med seg vinstokker fra der de kom fra og har gitt Kanariøyene en skattekiste av unike druesorter. Enda mer unikt blir det av at disse druene kommer fra upodede planter. Her har det aldri vært phylloxera og vinplanten står på egne ben.

Hver av øyene har sin egen Denominación de Origen (DO), mens Tenerife har hele fem områder med egne DOer. DO Islas Canarias fanger opp vin fra alle Kanariøyene og ble etablert i 2012 for å fremme en felles merkevare for kanarivin på det internasjonale markedet.

Lille La Palma

Propellflyet tar av fra den lokale flyplassen på Tenerife, svinger mot nordvest og lander tre kvarter senere på La Palma. La Palma er en av de minste av Kanariøyene. Her er det bare noen få hoteller og det er ikke en turist å se på den lille flyplassen. Det er 26 varmegrader og en frisk bris rusket i håret.

La Palma fikk sin DO-status i 1993 og har tre underområder. Det nordlige La Palma har høyereliggende vinmarker, fra 700 til 1600 meter over havet. Vinmarkene ligger på smale terrasser i bratte skråninger som stuper ned i bratte juv. Jordsmonnet er vulkansk med innslag av leire. Sørregionen, Fuencaliente, har både en vestlig og østlig del. Vinmarkene ligger i vulkanske skråninger mellom 200 og 1400 meter høyde. Østregionen, Hoyo de Mazo, er fuktig og vinmarkene ligger her mellom 200-700 moh.

Vi kjører på svingete veier gjennom den østlige regionen og opp mot øyas høyeste topp, El Roque de los Muchachos, på 2426 meter. Ut av bussvinduet blir utsikten stadig grønnere. Det er kastanjetrær, laurbær og etterhvert tett regnskog. Nærmere toppen skjærer en tunnel tvers gjennom fjellet. De lokale kaller den for «The Weather Channel» siden klima og terreng er totalt forskjellig på den andre siden. Når vi kommer ut av tunellen er vi i det nordlige La Palma og blir tatt i mot av store kanarifurutrær og tørt landskap.

Øya har 18 vinprodusenter, der den største har en årsproduksjon på 300 000 flasker. Vårt første stopp er Bodegas Noroeste de la Palma, et kooperativ med 240 druedyrkere som ligger i Tijarafe nordvest på øya. Vinene her var helt greie, men alkohol på 14-15 % er problematisk. Den lokale spesialiteten Vino de Tea avslutter besøket. Dette er en retsinalignende vin lagret på furufat som må kunne sies å være for spesielt interesserte med duft av tigerbalsam, grønnsåpe og høy, og smak av kvae og terpentin.

Llanos Negros

Vi avslutter dagen i Fuencaliente med sen lunsj og smaking med Bodegas Llanovid. Bodegaen ble startet i 1947 av en gruppe druedyrkere og er i dag en ambisiøs produsent. Et av prestisjeprosjektene er Llanos Negros, som betyr svarte sletter. Llanos Negros er et 11 hektar stort område som ligger mellom 350 og 445 meters høyde. Her dyrkes de grønne druene malvasia aromatica, sabro, gual, listan blanco og vijariego. De røde er negramoll og almuneco. Alle vinstokker er upodede og gamle. En av toppvinene som vises frem er La Time 2000, en hvitvin på listan blanco med seks dagers skallkontakt og 12 måneder på betongtank før lang flaskelagring. Kompleks og frisk vin som fortsatt har mye frukt i behold.

Dagens beste røde vin på La Palma var laget av et gammelt ektepar i slutten av 80-årene som leverer druer til kooperativet, men også lager egen vin. Den er laget på listán prieto, som er den samme som mission i California. Vinmarken ligger på 1400 meter over havet og vinstokkene er så gamle at fruen husker fra barndommen at druene fortsatt hang på vinrankene når det begynte å snø. Vinen smaker av saftige kirsebær og pepper, med en tiltalende friskhet og eleganse som manglet i de øvrige rødvinene.

I den svarte vulkanvinmarkene Llanos Negros kryper malvasia sammen i solen. Her og der spruter sprinkleranlegget vann på nyplantede avokadoplanter. Avokadoindustrien legger stort press på vinmarksområdene, noe mange vinbønder kjemper i mot. En av grunnene til at La Palma er ettertraktet for avokadoprodusentene er at det er den eneste av Kanariøyene som har naturlige vannkilder.

Det tørre Lanzarote

Neste dag er det Lanzarote som står for tur, og her er det nesten ikke noe vann i det hele tatt. Lanzarote er den østligste kanariøya. Her er det tørt og goldt, med lave fjell som lar skyer med fukt dra forbi øya uten å slippe ned noe regn. Den årlige nedbørsmengden er bare på 100 mm. Øya har bortimot 2000 hektar produktive vinmarker, hovedsakelig i distriktet La Geria.

Her var det tidligere fruktbart område der det ble dyrket både korn og grønnsaker. Dette endret seg etter det store vulkanutbruddet i september 1730. I fem og et halvt år, fram til april 1736, åpnet jordens indre seg. Fjell vokste opp, lava fløt utover og dekket til slutt et landareal på over 50 kvadratkilometer. Vulkansk aske la seg i tykke lag. Det er ikke mye næring i denne asken, men under det dype askelaget er grunnforholdene leire med kalk og sedimenter fra Saharasanden som vinden har bragt med seg gjennom århundrene.

Grav vinplanten ned i tide

– For å dyrke druer er det nødvendig å grave seg ned til næringen, sier Ignacio Valdera hos Bodegas Los Bermejos og beskriver Lanzarotes unike måte å håndtere naturens utfordringer. De dype gropene kalles hoyos og er rundt tre meter i diameter og opp til to og en halv meter dype. Omlag 70 prosent av vinplantene vokser på denne måten og alt er gravd ut for hånd.

De fleste gropene er halvveis omkranset av lave murer av vulkanstein. Her kan planten huke seg ned og fange opp den lille fuktigheten som finnes i lufta og beskytte seg mot passatvinden alizé som tørker ut planten. Saltet som vinden tar med seg fra havet er også skadelig. Den store avstanden mellom rankene gjør at de kjemper om det lille vannet som finnes i grunnen og utvikler et enormt rotsystem som samler opp mineralsalter.

Den vanligste druesorten som vokser i disse gropene er malvasia volcanica, også kalt malvasia de Lanzarote. Dette er en lokal klon av malvasia som har tilpasset seg området og har en lav, krypende vekst. Avkastningen er liten og hver plante produserer litt under 1 kg druer.

Det er turistindustrien som driver økonomien på Lanzarote og vinsektoren er av mindre betydning. Lanzarote har bare 17 vinprodusenter, selv om hele 1200 familier dyrker druer. De fleste har annen jobb og tjener en ekstra slant på å selge druene. Der de unge tar over etter foreldrene ser man en tendens til å konsentrere driften og drive litt større.

El Grifo

El Grifo er Kanariøyenes eldste vingård og ble etablert i 1775. Vingården huser også et vinmuseum som tar imot 60 000 gjester i året. Dagens eiere er brødrene Juan José og Fermín Otamendi Rodríguez-Bethencourt som tok over da bestefaren døde i 1980. Før den tid var det vanlig med innhøsting i slutten av august og tilsette sprit i vinen slik tradisjonen var i Andalusia, men brødrene ville endre stilen på vinene og lage lettere, friske viner.

Det ble innkjøpt ståltanker og de begynte å høste druene en måned før, i slutten av juli, noe som vakte forferdelse. Den tørre El Grifo på malvasia er en riktig så lekker vin, men det er likevel den søte Canari som vekker mest begeistring. Denne vinen er en tolkning av den søte sterkvinen som ble eksportert til England på 1600-tallet. Vinen er en blanding av viner fra 1956, 1970 og 1997 som alle er laget av malvasia volcanica som er tørket på stråmatter. Gjæringen ble stoppet ved å tilsette sprit da restsukkernivået lå på 90 gram/liter. Vinene har deretter fått en lang oksidativ lagring før blending og tapping. En forførende og honningduftende vin med en flott friskhet og tørr nøtteaktig avslutning.

Fremadstormende Tenerife

Selv om den eldste bodegaen ligger på Lanzarote er det Tenerife som har kommet lengst i sin utvikling av vinsektoren. Tenerife har hele fem DO: Abona, Tacoronte-Acentejo, Valle de la Orotova, Valle de Güímar og Ycoden-Daute-Isora.

Vårt første stopp er i Tacoronte-Acentejo på den nordøstlige delen av Tenerife. Regionen fikk sin DO status i 1992, som den første på Kanariøyene. Her er det 1900 druedyrkere og rundt 40 som flasketapper selv. Vinmarkene ligger fra helt ned mot havet til opp mot 1700 meter. Innhøstingstiden er derfor veldig lang og starter i juli for de lavest beliggende vinmarkene og varer til begynnelsen av november i høyden.

Vi stopper hos Bodega Domínguez Cuarta Generacíon som ble etablert i 1992. De eier 10 hektar vinmarker og kjøper ikke inn druer. Den årlige produksjonen er på 30 000 flasker og den røde negramoll er den mest dyrkede druen på gården. Porteføljen består av ni viner og det lages også spesielle cuveer hvis kvaliteten er god nok.

Vinene her var gjennomgående av svært gode med delikat frukt og en presis stramhet i tanninstrukturen på de røde. To av hvitvinene har den røde negramoll i blenden. Det startet ved en tilfeldighet et år negramoll hadde dårlig modning og var for lys og syrlig til å brukes til rødvin. I stedet for å la druene gå til spille brukte de den i en blanding med listan blanco. Resultatet ble så bra at de har fortsatt med det.

Orotova-dalen

Vi kjører sørover til den spektakulære Orotova-dalen. Vinmarkene ligger i bratte skråningene opp mot vulkanen Teide, som forøvrig er verdens tredje største vulkan og Spanias høyeste fjell med sine 3717 meter over havet. Området er grønt og frodig med et relativt fuktig klima her på nordsiden av Tenerife.

85 prosent av vinmarkene i Valle de la Orotova benytter det spesielle oppbindingssystemet cordon trenzado. Her blir skuddene fra rotstokken flettet sammen og får vokse så langt de klarer horisontalt. Gamle skudd beholdes etter hver sesong og en flettet gren kan være tre-fire meter. De virkelig gamle vinplantene har grener opp mot 15 meter. Selve fletten støttes opp av påler for å komme opp fra bakken. Hver vinplante kan ha flere slike fletter. Opp til tre er vanlig men den kan også ha flere.

Systemet bygger på at malvasia ikke bærer frukt på den første delen av grenene som derfor må være lange. En mer praktisk årsak er at de lange flettene lettere kunne flyttes på for å gi plass til andre vekster som poteter og grønnsaker. En annen viktig grunn er at dette er en produktiv måte å dyrke druer på og avkastningen kan lett gi 15-20 000 kilo druer per hektar, selv om det i dag begrenses for å komme under den lovbestemte avkastningen på 10 000 kg/ha for rødvin og 12 000 kg/ha for hvitvin.

Suertes del Marqués

I Orotovadalen går turen til Suertes del Marqués som regnes som en av de beste produsentene på Tenerife. Suertes del Marqués ble etablert i 2006. Før den tid hadde familien bare solgt druene til andre. Vi treffer Jonatan Garcia Lima som forteller at han ikke er utdannet i vinfaget, men har lest bøker og lært av folk som har jobbet for ham. Visjonen er å lage ærlige viner som smaker av druen og terroir. Disse vinene selges også i Norge.

Vinmarkene består hovedsakelig av listan blanco og listan negro. Listan blanco vokser best på den vestlige delen av vinmarkene der det er vulkansk materiale nærmere overflaten. Mot øst er det mer leire og bedre forhold for den røde listan negro.

Garcia Lima forteller en historie fra et par år tilbake da han hadde besøk av den kjente portugisiske vinmakeren Dirk Nierpoort. Han hadde spurte om han hadde studerte vinmaking. Garcia Lima svarte nei og Niepoort bemerket at han kunne kjenne det i vinene. De hadde et ærligere uttrykk og var ikke laget etter en oppskrift man hadde lært i studiene.

Akkurat dét beviser smakingen der alle ti viner gjorde et godt inntrykk. Spesielt interessant var det å smake enkeltvinmarksvinene Solana, Candio, El Ciruelo, El Esquilón og El Chibrique side om side. Her får listan negro bevist at den svarer på jordsmonn og mikroklima. Vinene uttrykker seg på forskjellig vis uten å miste sitt opprinnelige druepreg. Det sier også noe om mulighetene Tenerife har til å lage spennende viner med eget terroirpreg.

Turistmekka Gran Canaria

Siste stopp på vår kanaritur er den mest kjente av Kanariøyene, Gran Canaria, som besøkes av over fire millioner turister hvert år. Gran Canaria har 245 hektar med vinmarker. De fleste hvitviner lages hovedsakelig på listan blanco, men har gjerne innslag av malvasia aromatico eller marmajuelo for en mer aromatisk karakter. De røde lages hovedsakelig på listan negro, tintilla og negramoll. 

Dagen startet med foredrag om Gran Canaria og smaking av viner fra fire ulike produsenter. Dette ble en haltende affære med språklige utfordringer der ingen av produsentene overbeviste helt. La Tirajanas og Bodegas Bentayga presenterte et par gode viner, men ellers var det mye skarp alkohol, slapp frukt og klønete eikebruk.

Heldigvis fikk øya også vist seg fra en annen side med vingårdsbesøk oppe i fjellene. Veien dit er bratt og smal med krappe hårnålsvinger og tar oss omsider opp til Bodegas Bentayga som ligger spektakulært til i Tejeda-krateret (Caldera de Tejeda). Vinmarkene er de høyest beliggende på Gran Canaria og ligger fra 1000 til 1300 meter. De fleste av de 11 hektarene med vinmarker ble plantet i 1994 og familiegården produserer 55 000 flasker vin årlig.

Vinmarkene ligger sørvendt og toppen av Tejeda hindrer skyer å komme over fra nordsiden. Produksjonsanlegget ligger i en utgravd hule i fjellet med stabile temperaturer og fuktighet. Som smakingen tidligere på dagen også viste er dette en av produsentene på Gran Canaria med ambisjoner. Agala 1212 Crianza 2014 er den første crianza produsert på Kanariøyene. Den er laget på tintilla (som trolig er den samme som trousseau fra Jura) og vijariego negro med 12 måneders lagring på fransk eik. 15 % alkohol og et dominerende fatpreg er utfordrende, men vinen har god konsentrasjon og fasthet.

Veien videre for Kanariøyene

Etter fire øyer på fire dager beviser Kanariøyene at de har mye mer å by på enn fullpakkede strender, restauranter med skandinaviske menyer og storselgere fra det spanske fastlandet på vinkartet. Kanariøyene på sitt beste gir lekre, pepperpregede rødviner på listan negro, flotte, salte og tørre hvitviner på den stedegne malvasia volcano og overraskende friske listan blanco-viner. De øvrige lokale druesortene er også et hyggelig tilskudd til verdens vinflora.

Men kan Kanariøyene lykkes i det stadig mer utfordrende vinmarkedet med stor global konkurranse? Både ja og nei. Det er mange ting som må på plass, men utgangspunktet er godt. Her har det aldri vært phylloxera og vinplanter over hundre år er ikke uvanlig. De lokale druesortene har tilpasset seg det karrige, vulkanske jordsmonnet og øyenes ulike klimatiske forhold. Vinmarker som ligger i høyereliggende områder sørger for friskhet i et ellers varmt klima.

De naturgitte forutsetningene er med andre ord tilstede. Da står vi igjen med den menneskelige faktoren. Kanariøyene trenger flere foregangspersoner med visjoner, noen som kan skape engasjement for å bringe vinene et hakk opp i kvalitet. Men hvor mye modernisering kan områdene takle før tradisjonene blir utvisket? Man skal ikke tukle så mye med en 150 år gammel, upodet vinstokk med 15 meter lange grener for å si det sånn. Det er også viktig at vinene ikke blir så teknisk korrekte at de mister det lokale uttrykket. For å gjøre det trengs det både kompetanse, lokalkunnskap og eventyrlyst.

Tendensen sees allerede på Tenerife. Produsenter som Suertes de Marques og Bodega Dominguez jobber målrettet med kvalitet og lager vin etter hjertet. La Palma er ennå lite utforsket. Press fra avokadoindustrien på vinmarksarealet kan legge hindringer i veien, men vinindustriens ønske om å bli bedre, sammen med de mange muligheter de ulike klimasonene gir er lovende.

Lanzarotes unike vinmarker og den lokale malvasia volcanica er i seg selv en attraksjon, og litt mer raffinement her og der er alt som skal til for å løfte vinene et hakk opp. Vinene fra Gran Canaria kom dårligst ut på denne turen. Likevel er det sannsynlig at det også her vil skje en utvikling. Vinene er langt på vei bort fra å være billig skvip til turister og det virker som det er en gryende oppvåkning for å utforske ulike mikroklima og jordsmonn. Når man tar med i ligningen det siste tiårets arbeid med egne DOer og bevilgning av offentlige midler for å utvikle vinindustrien er det all grunn til å tro at vi får høre mer om kanarivin i framtiden.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: