Den spesielle anledningen

Mange gjemmer de beste vinene sine til spesielle anledninger. Til en rund bursdag eller annen merkedag av noe slag. Vinen ligger i kjelleren eller et annet lagringssted og ventet på den rette dagen. En dag som kanskje aldri kommer. Anledningen blir liksom aldri spesiell nok og vinen blir liggende.

Jeg har noen slike flasker jeg også. Sånne som jeg tar fram og ser på, men legger tilbake fordi anledningen ikke er den rette. Mange av disse flaskene er alt for unge likevel, så de kan gjerne ligge. Men ikke for alltid.

Hva som gjør en vin spesiell nok til å fortjene en spesiell anledning varierer. Kanskje er den en gave fra en kjær person eller en sjelden vin man har fått tak i. Drikker man den vinen er den jo borte fra kjelleren for godt. Kanskje er den for ung også, selv om du tenker at den er drikkemoden. Det er den siste du har igjen fra de tre flaskene du fikk tak i og da kan det være bortkastet. Best å vente.

Ikke sjelden er det prisen som spiller inn på spesiellheten. Pristerskelen vil variere fra person til person. Det har med økonomi å gjøre, men også med prioritering og interesse. Noen synes vin over 300 kroner er fryktelig dyrt, mens det for andre er en vanlig pris for vin til helgen.

Begge deler må respekteres. De som drikker mye dyr vin må ha forståelse for at mange ikke ønsker eller har anledning til å bla opp mange hundrelapper for en flaske vin. Like viktig er det at folkene i andre enden respektere de som har en glødende interesse for vin og mer enn gjerne bruker en tusenlapp eller to på drømmeflasken. Det blir fort avfeid som snobberi, selv om det ikke er annet enn lidenskap for vin.

Jeg hører til i den siste kategorien vinkjøper. Jeg kan bla opp ganske mye for en vin, men kommer aldri til å kjøpe veske fra Louis Vuitton eller sko til flere tusen kroner (hvis det da ikke er fjellstøvler – der er det viktig med kvalitet). Prioritering og interesse altså.

Åpne den vinflasken

– Du må ikke la denne ligge for lenge da, sa min vininteresserte far når han var i vinkjelleren min. Det sa han mest fordi han ikke var så glad i ordentlig gamle viner og muligens fordi han gjerne ville vi skulle åpne flasken han sto med. Nå, med en gang. Vi drakk mye god vin sammen.

Drakk mye god vin sammen… Jeg skriver om ham i fortid. Min far døde av kreft bare 66 år gammel, med mange udrukkede viner foran seg. Viner han ikke fikk smakt fordi vi ventet på den spesielle anledningen. Og det er nå jeg kommer til poenget.

Ikke vent for lenge. Ikke vent på den spesielle anledningen som kanskje aldri blir spesiell nok. Åpne den flasken med god vin hvis du har lyst, selv om den er litt for dyr eller egentlig alt for fin. Smak på den, bruk god tid. La selve vinen bli den spesielle anledningen.

For meg blir det gjerne en spesiell anledning hvis jeg har en god råvare for hånden eller jeg har en særs god vin jeg har lyst til å smake og planlegger anledningen rundt den. Jeg venter ikke på den helt riktige dagen. Eller, jo, jeg liker at det er lørdag. Da har jeg hele uken til å planlegge, plukke ut hva jeg skal spise og hvordan jeg skal tilberede maten. Legge til rette for at jeg kan bruke god tid på å lage maten, bruke tid på å smake vinen, tenke på vinen i ro og fred, og så nyte kvelden med de jeg har rundt meg. Kvalitetstid. Hva er vel en bedre anledning enn å legge til rette for akkurat det?

Bare for å presisere. Jeg mener ikke at man ikke skal gjemme bort en bedre vin til en runddag om noen år, til 10-års bryllupsdag eller 20-årsdagen da avkommet får smake vin fra året han/hun ble født. Litt av gleden med å samle på vin er jo nettopp det å glede seg til slike ting. Drømme om hvordan den dagen da akkurat den vinen skal serveres kommer til å bli. Men av og til… Av og til er det fint å bare åpne den vinflasken. Gjøre en anledning ut av det.

I helgen dukket nettopp en slik mulighet opp. Nabogutten på 16 år hadde vært på rypejakt i Børgefjell med sin far. Kvalitetstid det også. Børgefjell er kjent for rike bestander av småvilt, og gutta kom hjem med et godt jaktutbytte. – Om jeg ville kjøpe noen ryper? – Klart det. 

Rype og Côte-Rotie

Fem flotte ryper byttet eier. Jeg gikk ut og flådde de raskt så fjærene føyk, mens stadig flere spyfluer med vann i munnen summet rundt meg i høstsolen. Finarbeidet med rypebryst og lår tok jeg innendørs.

Rypelårene ble brunet sammen med tyttebær, einerbær og hel pepper og fikk trekke en liten stund til det ble en nydelig rypekraft som så ble silt og jevnet med maizena og fløte. 

Rypebrystene ble stekt lett i rykende varm jernpanne med mye smør. Sprø stekeskorpe utenpå, litt under såvidt gjennomstekt inni. Det vil si, mer rødt enn rosa.

Tilbehøret var svært enkelt. Små rosenkål hentet rett fra grønnsaksbedet og et knippe med forkastet mini-gulrot fra en nabo. Den store sekken med gulrøtter har gått delvis til høner, kaniner og vaktler og delvis til oss. Bittesmå gulrøtter er knallgodt. Potetene var noen bittesmå mandelpoteter fra årets litt stusselige egen avling, supplert med noen større Erika-potet fra Solhus Gård i Orkdal. Når alt er så nyhøstet og ferskt rett inn fra hagen er det galskap å gjøre alt for mye med det, så grønnsakene ble bare lett kokt og smakte suverent.

Rype og syrah fra Nord-Rhône er som to parhester, som hånd i hanske og alle mulige andre klisjeer som beskriver hvor godt to ting passer sammen. Valget falt på Côte-Rôtie, og en av Guigals «La-La-La-viner»: La Mouline 2013.

Domaine Guigal er en av de virkelig store i Rhône, både i antall flasker og anerkjennelse. Porteføljen strekker seg fra den enklere Côtes du Rhône til 175 kroner, en vin som det forøvrig årlig produseres hele 2 750 000 flasker av, til de flotteste vinene fra Côte-Rôtie. I mellom der er det både Hermitage, Crozes-Hermitage, Saint-Joseph og den hvite Condrieu fra nord. I sør er Gigondas og Châteauneuf-du-Pape representert.

Men det er altså Côte-Rôtie som er flaggskipet og da især de tre cru’ene La Mouline, La Turque og La Landonne (La-La-La-vinene).

La Mouline er den mest feminine og snille av de tre, hvis man kan si det om en så kraftfull vin. Den kommer fra den sørlige siden av Côte-Rôtie-appellasjonen, det som kalles Côte Blonde. Jordsmonnet her er gneiss, kalkstein, glimmerskifer og løs leire. Det ustabile jordsmonnet holdes på plass av terrasser og dyrking av druer i de bratte skråningene er arbeidskrevende. Vinstokkene her er i gjennomsnitt 90 år (noen kilder sier 75 år) og vinen er en blanding av 89 % syrah og 11 % av den hvite drua viognier, noe som bidrar til elegansen og det delikate, saftige fruktuttrykket i La Mouline.

Gjæring foregår på temperaturkontrolleret ståltanker og mosten ligger sammen med druerestene i fire uker med tradisjonell overpumping. Deretter ligger vinen 42 måneder på nye eikefat.

Mine to flasker Guigal Côte-Rôtie La Mouline 2013 ble kjøpt i januar 2018. Den ene hadde jeg tenkt å drikke tidlig, mens den andre skal få ligge lenge. Prislappen har her passert godt over 2000 kroner, så her er vi over på lidenskapelig vininteresse.

Vinen fikk 4,5 time på karaffel. Det trengte den.

Guigal Côte-Rôtie La Mouline 2013

Tett, blålilla farge. Mørk helt ut i kanten.

Kompleks duft med intro av lær, lakris, kryddernellik og vaniljestang. Dypere ned ligger det et kompakt lag mørk frukt, blåplomme og skogsbær. Litt mokka dukker opp, jod, røyk og kaffe, før brent, sort pepper slår inn. Hele tiden med denne ugjennomtrengelige frukten i bunnen. Stor dybde her, så det er likevel spillerom for de øvrige duftene.  

I munnen er frukten tydeligere enn på duft. Modne bjørnebær, solbær, innslag av røde bær, grønn og svart nykvernet pepper, mørk sjokolade, lett krydderstreif. Stor fylde og rikhet, men den bærer kraftfullheten med eleganse. Lett raspende tekstur med lubne, flossede tanniner som både er bløte, men også lugger litt i munnen. I kombinasjon med den generøse og modne frukten gjør stramheten bare godt og balanserer. Den friske syren bidrar også, der den kiler spyttkjertlene og hindrer munnen å tørke inn. Strukturert, men drikkevennlig og delikat. 

Frukten er mer lukket nå enn for halvannet år siden da jeg sist smakte den første gang. Er på vei inn i en fase der vinen er opptatt med å utvikle seg og viser hverken barnesjarmerende frukt eller voksen kompleksitet. Avslutningen er en ungdommelig raptus av tanniner som tøffer seg, tørt og stramt. En vin midt i puberteten med alt det bringer med seg av gleder og utfordringer. Spår at denne vil bruke (minst) 8-10 år på å komme seg gjennom denne fasen og vil ha et langt, langt liv videre. 94 (96) poeng

Til rype med fløtesaus var dette innertier. Tanninene sluttet å knuffe og ble mykere. Dog fortsatt strukturert. Duften av jod og røyk, sammen med smaken av mørk skogsbærfrukt og pepper fanget opp rypas egen smak. Enkelte munnfuller av rypebryst smakte strammere enn andre og det var øyeblikk med hint av jern og blod som både pirret og overrasket, men her kom fatpreget inn og glattet over. Den flotte, lange ettersmaken konkurrere ikke med rypesmaken. Både vin og rype utfyller hverandre hele veien.

Dette, mine venner, var en spesiell anledning.

Fra besøk i kjelleren hos Guigal i 2007


En kommentar om “Den spesielle anledningen

Legg til din

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: