Gås og glede på Hammerfjeld

Det har vært sommerferie for I Glasset en stund. Det har slettes ikke manglet på vin i sommer, men det har vært utfordrende å komme seg inn i skrivestua. Skrivetørke kalles det, og tørke er sjeldent fruktbart. Men når sensommeren kommer, etter ei regnskur eller to, kan man høste av sommerens overskudd. Forhåpentligvis vil det avstedkomme gode avlinger fra min penn utover høsten.

Sommerferie betyr dog ikke at jeg har hatt fri. Ei langhelg på Island og et par korte hytteturer har det blitt, men det er alt. Jeg liker ikke å reise vekk om sommeren. Det er mer enn bra nok å være hjemme i Orkdal’n og pusle med alskens prosjekter. Hagearbeid, solvarme skuldre om kvelden, grilling og god vin gir sommerfølelsen uansett. Dessuten er livet på gård slik at man jobber når man må, og tar fri når man kan. Noen ganger jobber man når man kan ha fri også, for å kunne ta fri en annen gang når man egentlig må jobbe. Enkelt og greit.

Det er veldig moro å drive gård for tiden. Det er nye prosjekter på gang, ukjente veier å utforske og selvfølgelig en del av det samme gamle. Her er en liten stemningsrapport fra sommeren på Hammerfjeld Gård.

Gåsegang på tunet

Det handler mye om gås denne sommeren. Jeg har de siste årene hatt 8-9 gjess på gården. Nå har jeg flere. Mange flere.

I mars overtok vi ganske plutselig og impulsivt bevaringsbesetningen for norsk hvit gås i Norge. I hui og hast ble det ordnet opp husrom og rugefasiliteter, gjess ble hentet og timer gikk med til å lete opp hvordan man best skulle innrette seg som gåsebonde. Gode råd underveis fra tidligere eier av bevaringsbesetningen kom godt med, og det ble både egg og gåsunger utover våren. Akkurat nå er det 45 norsk hvit gås, 17 unge gjess av 2019-årgangen og 13 smålensgjess på gården.

Norsk hvit gås og smålensgås er to norske gåseraser og regnes blant de bevaringsverdige husdyrrasene i Norge. Begge rasene er kritisk truet. I denne sammenhengen betyr det ikke fredet eller rødlistet slik det er snakk om med ville dyr. Bevaring betyr heller ikke at jeg skal avle fram så mange gjess jeg bare klarer, men drive målrettet avl for å bevare et sunt genmateriale og en viss minstepopulasjon.

I tillegg til salg av rugeegg og gåsunger til hobbyfjærfeholdere vil det bli slaktet ung-gjess hver høst. Jeg mener den beste bevaringsstrategien er å få folk til å få øynene opp for å spise gås. Et lite gårdsslakteri er under planlegging for å få de slaktet på godkjent vis for salg til forbruker og restaurant.

Det skal være smått

Det er ikke et mål å bli en stor gåseprodusent med mange hundre gjess. Tvert imot ønsker jeg å holde produksjonen på et nivå der jeg kan se hver fugl som et individ og ikke som en stor masse med kjøtt og fjær. Aldri så stor at jeg ikke kan ta med en gåsunge opp på badet, skylle den i lunkent vann og føne den fluffy hvis den trenger litt ekstra omtanke etter en strevsom klekking.

Mine ønsker for gåseproduksjon er at hver enkelt fugl skal ha et meningsfylt liv med beiting, bading og vennskap med andre gjess. Slakting skal foregå med minst mulig stress for fuglene. Hjemmeslakting gir ingen stressende transport, og fuglene blir håndtert av folk de kjenner.

Sommerjobb

Sommeren har altså gått med til å gruble fram hvordan dette gåseriet mitt egentlig skal foregå. Impulsivitet fører ofte til midlertidige løsninger, og midlertidige løsninger fører ofte til mer arbeid. Det har vært mye bæring av bøtter med vann, mat, sagflis og halm.

I vinter og vårmånedene hadde jeg gås i to ulike rom. I «kurtiserommet» holdt de som var i paringsmodus til. I det andre rommet var gjessene jeg hadde fra før, smålensgjessene og de som av en eller annen grunn trengte litt lenger tid til å tilpasse seg nye omgivelser.

Så når sommeren kom var det tid for storrengjøring. Man skal aldri undervurdere hvor mye 60 gjess kan drite i løpet av noen måneder. Det har jeg lært. Når man i tillegg tror det er lurt å la de gå på talle, et underlag med flis som fylles etterhvert slik at det alltid er tørt og varmt, så står man overfor et anselig antall kilo med våt flis og skit som skal ut igjen. Med håndmakt.

Men, man må alltid lete etter positive vinklinger. Fordelen med all denne løftingen, skuffingen og bæringen av ting er at det begynnende grevinnehenget på underarmene forsvinner. Helt av seg selv!

Kos med gås

Det kan ikke bare være arbeid. Man må unne seg litt trivelig gåsemoro også. Gåsungene er programmert til å følge etter mor, og knytter seg lett til dem som holder på med de når de er små. Det er morsomt å ta med små gåsunger som labber etter deg på tur. De hjelper til med luking i blomsterbed og vil mer enn gjerne krype inntil for en hvil i solen. Begge mine egne barn forlater redet i disse dager, og det er godt å kunne overøse mine søte, små dunkledde med overskudd av morskjærlighet og omsorg.

Det kan kanskje høres merkelig ut at jeg bruker så mye tid med gåsunger som skal slaktes til høsten. Men alle fortjener en dose kjærlighet i livet, og det skal gjøre litt vondt når dagen for å slakte kommer.

Gås i langpanne…

Vaktler og perlehøns

Det er ikke bare gås alt som flakser rundt her på Hammerfjeld. Vaktlene har blitt flere og har flyttet ut for sommeren. Nå har to vaktelhøner lagt seg til å ruge, og det har jeg ikke sett før. Det blir neppe noe resultat av det, men de skal få prøve.

Nytt av sesongen er perlehøns. Litt tilfeldig ble det slik at jeg byttet bort noen smålensgåsunger mot et avlspar av perlehøns. – Du gjorde hvaforno’? sa husbonden, da jeg fortalte om gjerningen. Han syns det kan bli vel mye dyr. Jeg syns derimot det var en glimrende idé, og så med en gang potensial i et nytt prosjekt. Perlehøns smaker jo fortreffelig. Så langt har ikke ruging vært noe suksess på den fronten, men morsomme fugler er det absolutt.

Perla og Perlen går sammen med kröllwitzerkalkunen Audun (som egentlig er en Aud). De ser ut til å trives sammen. Ei natt i forrige uke hadde Audun kommet seg ut. Han var skremt av noe og løp klukkende over plenen. – Rev, tenkte jeg og hev på meg morgenkåpe og styrtet ut. Det var ingen rev å se, men Audun kjente ikke igjen matmor i flagrende morgenkåpe i mørket og ble redd. Han beinfløy det han kunne ned i en skråning med brennesle og der ble han sittende til neste dag da jeg kunne plukke ham opp igjen. Audun blir nok ikke nyttårsmiddag i år heller.


Ku og kalv

Det er et fargerikt felleskap vi har i fjøset. Her er det NRF, Aberdeen Angus, Hereford og krysninger som har med seg ulike andeler av Limousin, NRF, Charolais og Simmental.

Årets kalver teller 8 stykker, en kukalv og syv oksekalver med navn som Pauillac, Mons, Jon Fredrik og ikke minst, den sist ankommne Onkel Aage.
Gutta finner på mye tøys og de vil ikke høre etter. Mødrene står ute og roper, ilskent og høylydt, gjerne klokka fem om morgenen. Gutta ligger inne i fjøset og har ikke tenkt seg noe sted. Sure mødre som skal ha dem til å stå opp eller spise frokost gir de blanke i. 

Mest oppfinnsom er han som heter Pauillac. Fra han var bitte liten har han funnet på tull. Det er han du møter på der du minst venter det, på fôrbrettet, på veien bak fjøset eller i skjul bak en trillebår. Han er den som er først frampå for å undersøke nye ting, og får med seg de andre kalvene i vilt firsprang rundt på beitet.

Avlsoksen Bernt Iver har vokst seg stor og kraftig. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for ham, men han er egentlig en grei kar med stor omsorg for sine damer og barn. Det skal han ha.

Til slutt…

Jeg kunne skrevet så meget mere. Om biene våre, nydyrking av en jordlapp og jordbærene som modner. Årets blomkålavling (se bildet under) er det ikke mye å si noe om. To tygg og ferdig med det.

Men nå er det slutt. Jeg skal ta fjøsstellet for kvelden, og lover å komme tilbake med vinstoff neste gang.

For flere hverdagsdrypp fra Hammerfjeld Gård er det mulig å følge vår side på facebook – @hammerfjeldgard

En kommentar om “Gås og glede på Hammerfjeld

Legg til din

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: