Thamsakevitt

I dag skal vi inn i akevittens verden og dere skal få bli med til min hjemkommune Orkdal der Thamsakevitten nettopp har sett dagens lys. For noen år siden bestemte de to karene Øystein Kvåle  og Håvard Stiklestad seg for å lage en akevitt. Begge to var interessert i akevitt og hadde lyst til å lage et produkt som kunne fremme Orkdal som destinasjon. De så seg omkring i dalføret etter inspirasjon og industrigründer Christian Thams dukket raskt opp som kandidat.

Det har blitt mange lokale akevitter rundt omkring i Norge. Thamsakevitten skiller seg ut ved at den har en sjelden god rød tråd som tråkler seg vei gjennom Thamshistorien. Christian Thams var forretningsmann, arkitekt, diplomat, visjonær og drittsekk. Godt kjent i dalføret, men mer ukjent for folk flest i Norge.

Christian Thams ble født 9. september 1867, og ville fylt 150 år neste år. Hans eskapader inkluderer prefabrikkerte ferdighus som ble eksportert til hele verden, han profilerte bedriften sin på verdensutstillingene, tegnet Norges paviljong og ble senere utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for arbeidet med disse verdensutillingene. Han drev gruvedrift med gull og platina i Afrika, og var involvert i selskaper som drev handelsvirksomhet i flere afrikanske land. Her hjemme utviklet han bestefarens bedrift Ørkdalen Mining Company sitt kobberverk på Løkken til også å omfatte svovelkis. Selskapet ble til Orkla Gruber Aktiebolag som etter hvert ble til Orkla Industrier og enda senere til det som i dag er Orkla ASA.

Men som for de fleste suksessfulle forretningsmenn ligger det noen lik og råtner i deres fotspor. Så også med den godeste Thams. Han var en særdeles tøff lederskikkelse og ga ikke ved dørene. En arbeidskonflikt på Orkedalens Sagbruk i 1902 – 03 fikk nasjonal oppmerksomhet. Trelastfirmaet var et av landets største med mer enn 300 arbeidere. Arbeiderne på sagbruket krevde tarifflønn og rett til å fagorganisere seg.  De streiket og Thams svarte med lock out. Nystiftede LO hjalp til, men til ingen nytte. Arbeiderne tapte og den første tariffavtalen ble ikke inngått før i 1913. Dette til tross, det er ingen tvil om at den godeste Christian Thams var en usedvanlig forretningsmann som skapte store verdier og satte spor etter seg.  Et av sporene er Baardshaug Herregård, Orkdalførets flotte historiske hotell, som var Thams’ residens da han var hjemme på visitt. Her henger de mange troféene fra jaktturer i Afrika og andre gjenstander fra alle verdenshjørner. Spisestuen har et usedvanlig fint utskjært møblement laget av to lokale treskjærere (en av de var Per Songli, min ektemanns tippoldefar). Kong Haakon hevdet at badet på Baardshaug var finere enn badet på slottet da han gjestet Thams i forbindelse med åpningen av Thamshavnbanen (se lenger ned).
Jeg leide for øvrig brudesuiten her da jeg giftet meg, og fikk nål og tråd i resepsjonen slik at min gode venninne kunne tråkle sammen en glidelås som fant det for godt å revne en drøy halvtime før vielsen.

Christian Thams – kilde: Baardshaug Herregård

I dag er Thams fortsatt diskutert i Orkdalen. Thamspaviljongen er en stavkirkebygning tegnet av arkitekten Waldemar Hansteen fra Oslo etter spesifikasjon av den Norske Komite. Paviljongen skulle vises på verdensutstillingen i Chigaco i 1893 for å demonstrere det ypperste av norsk arkitektur og håndverk. Det var Strandheim Brug, Norges første ferdighusfabrikk som produserte bygningen, og det på bare tre måneder!
Paviljongen er den eneste bygningen som er bevart i sin opprinnelige form fra utstillingen. Den har til inntil nylig befunnet seg i Little Norway, Wisconsin, men prosjektet Heimatt har ført stavkirken hjem til Orkdal der den nå restaureres på dugnad. Selvsagt har plasseringen av en slik paviljong blitt det store diskusjonsemne i kommunen. Det er ikke noe som vekker mer engasjement og uenigheter som plassering av ting, felling av trær og stedsnavn.

Tilbake til akevitten igjen
Etter en del fram og tilbake med Arcus ble det klart at spritgiganten ikke så noe kommersielt potensial i Thamsakevitt. Prosjektet ble skrinlagt, men gutta klarte ikke helt å legge fra seg idéen. Tilfeldigvis kom Øystein til å lese at Odd J. Nelvik, tidligere sjefsredaktør i Se & Hør, var involvert i Det Norske Brenneri som i 2014 kjøpte opp brenneriet Puntervold i Grimstad. Nelvik har fisket laks i Orkla og kjente litt til dalførets historoie. Kanskje han så det unike i Thamshistorien? Hadde Thams levd i dag hadde han unektelig vært en forretningskjendis på lik linje med Spetalen og Røkke, og sikkert blitt forespurt om å en hjemme-hos reportasje i Se og Hør. Jo da, Det Norske Brenneri trodde på historien, sa ja til å lage akevitten og så var gutta i gang igjen.

En destinasjonsakevitt må være lokalt forankret ikke bare i historien, men også i råvarene. Det var ønskelig å bruke lokale urter i krydderuttrekket. Det ble grublet lenge og vel, men så kom man på at det ved inngangen til Dragsetgruva på Løkken vokste perikum, eller Johannesurt som det også kalles. I siste stund ble derfor perikum med i krydderdestillatet til akevitten. Potetspriten kommer for øvrig fra Hoff på Gjøvik. Det ble ikke tid til å stelle stand noe av Orkdals-potet.
Øystein, som har en fortid som herregårdskokk på Baardshaug Herregård, forteller at han ser for seg å bruke akevitten i lokale produkter. I området er det en rekke lokalmatprodusenter så det skal nok ikke by på problemer å skape noe spennende ut av det i fremtiden.

Linjeakevitt
For å drive lønnsom gruvedrift måtte Christian Thams frakte svovelkisen fra Løkken til havna på Orkanger så effektivt som mulig. Gjennom selskapet Salvesen & Thams ble det søkt om konsesjon for å bygge jernbane mellom Løkken og Orkanger. Den 10. juli 1908 åpnet Kong Haakon Thamshavnbanen, Norges første elektriske jernbane drevet av strøm fra kraftstasjonen i Skjenaldfossen og verdens eldste vekselstrømsbane som fortsatt er i drift for passasjerer. Banen  har en sporvidde på 1 meter, og er den eneste jernbanen i verden som har kombinasjonene meterspor og full elektrisk utrustning. Thamshavnbanen er nå en museumsbane som jevnt og trutt frakter passasjerer mellom Løkken og Orkanger hele sommersesongen.
108 år etter åpningen, på dagen den 10. juli 2016 får et lite fat med Thamsakevitt en tur med Thamshavnbanen. Den krysser kommunegrensen mellom Orkdal og Meldal to ganger, en sjelden mulighet før de to kommunene blir sammenslått om ikke lenge. Sannsynligvis påvirker ikke turen smaken, selv om det rister og ruller godt på banen.

Litt kritikk av akevitten har også kommet. Drittsekk-sidene til Thams fortjente ikke noen akevitt, mente kritiske røster. Togturen der lokalavisa avbildet de mannlige ordførerne i Orkdal og Meldal fikk også diskusjonen til å gå om det ikke var noen kvinner som var verdig å være med på togturen med de edle dråpene. Det var dog kvinner med, de var bare ikke avbildet i avisa.

Oppe i all denne lokalhistorien må vi ikke glemme selve akevitten. Thamsakevittens fremste atributt er krydringen. Jeg kjenner ikke krydderdestilatet utover perikum, men noterer meg duft av koriander, karve, vanilje, nellik, sitrusskall, streif av karve og karamell. Kompleks og delikat krydring. På smak er det karve, karamell og sitrus som dominerer. Krydderpreget fortsetter ut i en lang ettersmak. Jeg synes brennevinet fra Det Norske Brenneri alltid har en litt skarp spritkarakter og for meg trekker den noe rå alkoholisk munnfølelsen noe ned. Krydderdestillatet er harmonisk og spennende. Det er typisk akevitt-aktig og har i tillegg et egenartet preg gjennom innslag av perikum. Det hadde vært interessant med noe lenger fatmodning utover halvannet år på nye fat for å få akevitten rundere og fyldigere, og kanskje dempe spritsmaken noe. Andre synes «en skarp en» er godt, så her er det smak og behag som gjelder.

Til slutt noen ord om etiketten. Den røde tråden gjennom Thamshistorien fortsetter i detaljene på etiketten. Her er bilde fra åpningen av Thamshavnbanen og fra hageselskap på Baardshaug. Den nylig hjemvendte Thamspaviljongen er avbildet i farger siden dette er noe som skjer akkurat nå og den understreker Christian Thams’ internasjonale markedsføring av sine ferdighus. Krusedullene rundt navnet Thamsakevitt er inspirert av treskjæringstradisjonen i Orkdal og kobberfargen på bokstavene er hentet fra gruvevirksomheten på Løkken. Her er intet overlatt til tilfeldighetene.

For meg som er innflytter fra Østlandet og har med større og mindre hell prøvd å sette røtter i Orkdalen i 20 år merker at denne jobbingen med Thamshistorien gjør noe med meg. Jeg blir litt stolt av å bo her,  stolt av det vakre hotellet Baardshaug Herregård der jeg tilbragte bryllupsnatten, av togsporet der jeg gikk 2 mil i øsende regnvær i det som het Thamshavnmarsjen på slutten av 90-tallet, av treskjæreren fra Songlia som bidro med snirkler og utskjæringer i spisestua på Baardshaug og ga treskjærerevner til svigerfar som fyller opp hus og hjem med utskjærte sleiver, hyller, veggur, bestefarsklokker, Orkdalsskap og dekorerte vedkasser. Jeg er stolt av karene som vil lage akevitt for’n Thams og  Orkdal’n. Jeg beundrer gamlingene i dugnadsgjengen som restaurerer Thamspaviljongen og… ja, jeg lar dette ta fullstendig av: jeg er litt stolt av Orkdals store sønn Nils Arne Eggen, jeg syns det er fint med en liten knert heimbrent på innerlomma og må bare le litt av grinebiterne i Orkanger Vel som ikke evner å se utover småbyen Orkanger og tenke ut Thamske visjoner for dette vakre dalføret og omland som danner den nye Orkland kommune. (Bær over med meg, men et lite spark til lokalpolitikken var så fristende)

Etter en måned på polet har salget av Thamsakevitt passert 2000 flasker. Det totale antallet er 3499, så her er det bare å henge i for å få tak i de edle Thams-dråpene. Akevitten kan bestilles her og lagerføres av flere pol i Trøndelag, samt Alta, Asker og Liertoppen.

Thamshistorien er mangfoldig og innviklet. Å sammenfatte alt i en kort bloggpost om Thamsakevitten er nærmest umulig, og jeg tar forbehold om eventuelle feil og misforståelser.