A er en alke som lever i sjø… Slik begynner det gamle alfabet-rimet til Zinken Hopp (fra Mitt Skattkammer bok 3), og det er mye fugler det skal handle om denne dagen.
Vi kommer ikke helt ned gjennom Hinlopenstredet slik det var planlagt. Det er for mye is, og stredet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet er stengt. Men vi har nok å gjøre likevel.
Etter frokost var det tid for Zodiak-landing i en bukt halveis nedover Lomfjorden. Vi var gruppe to idag, så mens den andre gruppen dro i land hvilte vi. Da det ble vår tur og vi sto på påstigningsrampen på dekk to hørte vi en beskjed over radiosambandet:
– Dette er broen. det ligger en isbjørn ved stranden, ca 400 meter fra gruppen på land…
Vi speidet mot land og så en skittenhvit skikkelse ligge i snøen litt opp i skråningen på strandsiden. Var det bjørnen?
–Den sover, rapporterte broen.
Det ble litt hektisk kommunikasjon på sambandet.
– We have a situation here, sies det fra guide Truls som er på land med den første gruppen. Han har temmelig høy puls et øyeblikk forteller han senere.
Så kom kontrabeskjeden. Det var ingen isbjørn, men en stein. Bildene jeg tok av bjørnen viste det samme. En isbjørnaktig stein som lå og sov. Litt spenning i hverdagen er bra, men det var igrunnen greit å få avkreftet isbjørnfaren før vi gikk ombord i zodiaken.
 |
| Katrine passer på at det ikke kommer isbjørn |
Landskapet er storslagent. Bukta ender i et langstrakt leiredelta som presser seg mellom fjellene på begge sider. Sola skaper kontrast mellom svart fjell og blå himmel og gir steingrunnen på land et varm fargespill. Vi landet på stranden som fortsatte opp i en slakere skråninger. Vi skulle gå opp til en forhøyning, krysse over til et platå og ned igjen. Lars tok seg av guidingen og fortalte om blomster og fugler. Det var grønt og frodig på Svalbardvis oppover åsen. Det var klaser av mose, lyng og små blomster her og der.
Plutselig ropte Lars opphisset, og jeg tenkte det må være en isbjørn han hadde sett. Men nei, det var en polarrype som vakte slik begeistring. Den kritthvite rypa med fjærkledde føtter og rødt øyenbryn spradet i fjellsiden. Litt senere kom den flygende sammen med et damebekjentskap. De satt seg ned og steggen kurtiserte så godt han kunne, mens rypa latet som hun var uinteressert.
Rusleturen tok en times tid og deretter var det tilbake til båten. Litt mer bølger nå. Jeg satt fremst i gummibåten og ble dusjet med sjøsprøyt gjentatte ganger. Fjorden var kald og salt.
Lunsjen i dag var grilling. Vi ligger i le i Lomfjorden og på akterdekket fikk vi et glass gløgg i handa og benket oss i solskinnet. Mannskapet grillet ymse pølser og koteletter, og det var potetsalat og salatbar som tilbehør. Grillmaten smakte, rødvinen i oransje plastbeger var ganske god og fra musikkanlegget ble det spilt Beach Boys med Surfin’ USA og andre 60-talls-slægere.
 |
| Hverken Riedel eller Zalto-glass på dekk |
Vi seiler videre inn mot bunnen av Lomfjorden der isen begynner. På isen ligger det noen ringseler, men ingen isbjørn var ute etter middag akkurat nå. Vi snur og setter kursen mot Alkefjellet. Seilasen tok en drøy times tid og det var perfekt for en liten ettermiddagsdupp i lugaren. Litt søvn nullstiller kropp og hode for nye opplevelser. Det var det nok flere som syntes, for i panoramaloungen satt noen av reisens eldre garde og duppet. Det var nesten som å komme inn i stua på helsetunet.
 |
| Alkefjellet – Foto: R. Kvernmo |
Ankeret ruller ut et lite stykke fra Alkefjellet og vi klatrer ombord i zodiakene igjen. Det er mer vind nå, det bølger litt og det er kaldere. En fleecegenser mellom ullaget under og over virker godt, ei god lue likedan. Mannskapet på Ocean Nova gjør overgangen fra solid, stor båt til liten, urolig gummibåt trygg, og vi forlater moderskipet for å inspisere fuglelivet i bergveggen. Vi er heldige og kjører med båten til Lars, vår vidunderguide med falkeblikk som kan alt om fugler og alt annet som kryper og vokser.
Jeg hadde med kamera, men hadde ikke så lyst til å fotografere. På denne turen ville jeg oppleve med alle sanser. Jeg ville se fuglene med øynene, ikke gjennom kameralinsen. Jeg ville se hele bildet, ikke bare deler av det. Jeg ville lytte til skrikene, pipingen og skrattingen fra fuglene som til tider hørtes ut som hånlatter. Ha-ha-haa. Jeg ville lukte fugleekskrementer, sjø og svett polarlomvi. Jeg ville simpelthen være helt og holdent til stede.
 |
| Foto: R. Kvernmo |
Det var klokt. Jeg nøt turen. Fuglene skrek øredøvende, et kor av ustemte og velklingende røster i kaotisk harmoni. Det flakset og fløy, fugler satt over alt på små fjellhyller oppover fjellsiden. De stuper ut fra sitt lille platå og kaster seg ut i luften. Lander på sjøen, vasker seg, dykker, dupper rundt sammen med kompisene, letter igjen. Innflyvingen er uten nøling. Et par flaks, stille flyt og perfekt landing på tiltenkt platå. Vingene foldes pent sammen på ryggen igjen. Velkommen hjem.
Vi zodiaker oss bortover langs fuglefjellet og sannelig kommer det en polarrev luskende i den bratte åssiden på jakt etter egg eller annet smågodt. Det er visst ikke måte på hva vi skal få oppleve på denne turen. Dyrelivet stiller seg velvillig ut på ustilling og vi overveldes av inntrykk gang på gang.
Etterhvert er det på tide å ta seg tilbake til båten gjennom bølgene. Solen titter frem, og ekspedisjonleder Truls ligger langflat på tvers med lukkede øyne i zodiaken og hviler bedagelig mens han venter på at vi skal komme oss tilbake på skipet. Det ser ut som han koser seg, og det gjør vi også.
 |
| Her er det en polarrev midt i bildet… Foto: R. Kvernmo |
Så er det kvelden. Rett på informasjonsmøte, deretter middag. Etterpå er det framvisning av en stemningsfilm om Svalbard i salongen. En gin tonic unner vi oss etter dagens «strabasiøser» og før vi sier godnatt har vi en hyggelig prat med noen av våre medreisende Nok en bra dag.
 |
| Alkefjellet yrer av liv |
Legg inn en kommentar