Farvel, pappa

Han døde fra meg, pappa’n min. For tre uker siden. Jeg trodde ikke det skulle gå så fort. Jeg hadde håpet han skulle få se våren.
Jeg skrev innlegget Min far og meg – en vinhistorie  tidlig i desember. Pappa leste innlegget på sykehuset. Han nikket sakte og syntes jeg hadde framstilt ham slik han var. Så kikket han på bildet fra middagen vi hadde på Ylajali som illustrerte blogginnlegget, og tårene trillet nedover kinnet hans. Han var ikke redd for å dø, men tanken på å dø fra alt han hadde kjært var uutholdelig. Han visste han ikke kunne følge meg videre på min reise som Master of Wine-student. Han visste at tiden hans var omme.

Det får være grenser for å tvære på en trist historie, tenker du nå kanskje. Ja, jeg er enig. Men jeg kommer ikke videre. Ikke før jeg skriver min avskjed til pappa. Denne bloggen har fulgt meg noen år nå, og den har tidvis streifet innom det svært personlige. Nå deler jeg mine siste ord til en flott mann som hele livet arbeidet i vinens tjeneste. Ordene jeg fremførte ved kisten på hans siste reise til evigheten får stå som en avslutning på vinhistorien om min far og meg. Fra i morgen av skal jeg skrive vinhistorien alene.

Kjære pappa

Det er uvirkelig å stå her i dag å ta farvel med deg.

”Det handler om DITT liv nå” skrev du siste gang jeg så deg.
Et liv jeg må leve uten deg. Men selv om du er borte, er du med meg likevel.

Jeg bærer arven fra deg i meg. Ikke bare dine gener, men også de holdninger og den lærdom du har gitt meg. Du bor i hjertet mitt nå.

Jeg møter deg i steinen jeg passerer på min veg. Taus og trygg.
Jeg ser et glimt av deg i skyen som farer forbi.
Jeg kjenner kjærtegn fra deg når vinden rusker meg i håret.
Når det suser i grana bakom huset hører jeg stemmen din.

Men latteren din, pappa? Hvor skal jeg finne latteren din?
Det gode, hjertelige latterbrølet. Den som gjorde at det ikke var noen tvil om hvem som var i rommet. Den som fikk alle andre til å smile og le med.
Hvor skal jeg finne latteren din?

Om en tid – når tårene omsider stilner – da skal jeg ut og lete etter latteren din.

Jeg håper jeg vil finne den.

Sorgen og savnet etter deg blir tungt å bære, men jeg har blir sterkere enn før.
Det var din siste gave til meg.

Takk, pappa, for alt du var og er for meg. 

Hvil i fred.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: