For lenge siden, i noe som kjennes ut som et annet liv, skrev jeg innlegget Farvel til landbruket her på bloggen. Innlegget handler om valget om å legge ned melkeproduksjonen på gården. Før jeg visste ordet av det var innlegget lest av svært mange, delt på Facebook og Twitter. Så ringte Bondebladet og Nationen, Avisa Sør-Trøndelag, Adressa og Dagbladet Magasinet. Litt motvillig ga jeg intervjuer. Dette var personlige saker, og jeg var også redd for «represalier» fra den delen av bondenorge som vil at politikken skal framstå så strålende vellykket. Vi var i en sårbar situasjon der kritikk ville legge ekstra vekt til byrden.
En dag ringte NRK. Det var fra Spekter-redaksjonen, det som nå heter Status Norge. Kunne vi tenke oss å ha NRK med slep når vi avviklet produksjonen?
– Kan vi ikke bare få dø i fred? spurte husbonden.
Alt i meg sa nei, men likevel sa jeg ja. Alle tilbakemeldinger jeg har fått det siste året sier noe om at jeg har truffet en sår streng som mange norske bønder kjenner seg igjen i. Jeg har hatt en eldre mann gråtende på telefonen, fortvilt over en utvikling han synes er så trist. Det gjorde inntrykk. Jeg har fått meldinger fra mange ungdommer som spør om råd. Det gjør inntrykk det også. Jeg har hørt fra mange som synes det er så godt å høre om andre som tenker det samme som dem. Fellesskapet gjør hverdagen lettere.
Derfor, til tross for tvil om hvor tøft det ville bli å vise oss fram og for risikoen for å bli framstilt som et sytende hengehue, sa jeg: – Ok – det er greit. Dere kan filme.
 |
| Bedriver jeg svartmaling? |
Resultatet ble vist på NRK2 onsdag i denne uka. Bondelandet heter programmet og er en serie i tre deler som handler om norsk landbruk. Reprisen kommer på NRK1 om en times tid i dag, søndag. Episoden vi er med i kan du se her.
Jeg er fornøyd. Ja, jeg er det. Det er mange, mange timer med opptak som ikke er med, men jeg synes programmet viser akkurat hvordan det var den dagen kyrne dro og formidler tanker vi har hatt underveis. Tilbakemeldingene har vært gode, og det gjør veldig godt. For det er ikke til å legge skjul på, dette har vært en påkjenning. Jeg føler meg både naken og sårbar. Jeg har grått foran kamera og vist usminkede sider av meg selv. Jeg vil så gjerne bare være blid og positiv. Svartmaling er ikke min greie. Ikke egentlig. Jeg synes det er strålende å høre om bønder som driver godt, enten de er store eller små. Men realismen kan ha mange valører. For meg var den svart.
Nå vil jeg videre. Jeg er veldig klar for det. Det er morsommere å se fremover enn bakover. Jeg kjenner optimismen og kreativiteten er i ferd med å komme tilbake. Jeg ser muligheter og glede. Jeg har masse planer på gang. Vin blir en vesentlig del av fremtiden. Utviklingen av Hammerfjeld Gård likeså. Livet er godt å leve!
virkelig flott progam må jeg si, ærlig å usminka. det gubben din sa om å dø ifred, skjer desverre alt for ofte synes jeg. de færreste merker no før det har gått langt. det er jo sjelden jorda nærmest vegen gror att. så passerende i 80-90km/t med bil ser det til forlatelig bra ut, og mye av landet vært blir sett på den måten. for min del blir jeg provosert, sint og lei meg over det som skjer. vi har en kultur som forsvinner, og glemmer hvor oss kjem ifra. og ikke minst ,skal det ikke være mulig å produsere noe her i landet som ikke er tjeneste yting. jeg mener vi gjør oss sårbare økonomisk på denne måten.
Har lest både bloggen, og tilfeldigvis fikk vi med oss programmet der dere var med. En ting er i alle fall sikkert: Du har ingenting å skamme deg over, sytete er det siste du er! Vi er mange bønder som kjenner oss igjen i det du beskriver.Har selv valgt å bli mer politisk aktiv for å kjempe for at folk skal oppdage hvor viktig landbruket er. Men er redd de færreste skjønner slitet som ligger bak hver liter kumelk som står på bordet eller hvilken omsorg og innsats som ligger i fårikålen som spises på mange bord akkurat i denne tida. Man kan miste håpet og trua, men jeg håper fortsatt at sentrale politikere og forståsegpåere som Trygve Hegnar skal oppdage at bonden får minst igjen for det han/ho produserer. Og det MÅ snu, før alle legger ned. Over nyttår er det vår tur, da er 81 års geitdrift her på gården slutt. Folk sier det blir trist og vemodig. Ja, men som trippelarbeidende ser jeg for meg FRITID, ferie, og å kunne dra på overnattingsbesøk og delta i familieserlskaper uten å måtte ta fjøset i ett-tida på natta etterpå. Kos deg masse og nyt den gode tida du har. Livet er til for å nytes, i lange drag! Hils gubben. 🙂