Vindamen satt med en følelse av at dette var en sjelden seanse der alle vinene oppførte seg eksemplariske (gjestene også for så vidt). Balanserte, komplette, alle ga masse informasjon og det var bare å suge til seg lærdom. Et stikk av angst streifet henne. På dette tidspunktet begynte notatene å bli tynnere, konsentrasjonen mer ullen. All informasjon måtte lagres, arkiveres, huskes og læres. Det var på tide å finne fram spyttebakken.
Angelo Gaja har i sin tid jobbet iherdig for å fremme kvalitetsvin i Barbaresco og er kanskje den fremste representanten for den moderne vinstilen i Piemonte. På midten av 70-tallet begynte han å eksperimentere med «nymotens» vinifikasjonsmetoder og lagret vinene på nye franske barriques. Dette førte til internasjonal anerkjennelse (og økt salg). Senere har flere produsenter fulgt etter. Den moderne stilen har sine tilhengere, mens tradisjonalistene sverger ved sine gamle botti på at vinen blir best når den lages på gamlemåten.Gaja Barbaresco Sori San Lorenzo 1967
Dette er første årgang fra enkeltvinmarken Sori San Lorenzo. Intens, åpen, kompleks nese. Alle tanker går mot høst. Gult, halvvissent løv, duften av en kopp varm earl-grey te, smaken av det siste syrlige kirsebæret på naken kvist. Syrlig, flott frukt som strekker seg hele veien gjennom smakskurven. Strålende vin.
– Jeg har aldri sett på maken, ble det mumlet rundt bordet. Vismann Rune reiste seg hurtig fra stolen og forsvant inn i skattkammeret. – Jo, her ser du maken, sa Rune og trakk fram nok en vin fra Gaja. Vinen var riktig nok ikke helt maken. Den var fra Gaja, jovisst, men etter omleggingen til moderne, små fat. Gaja Sori Tildin 1982
Noe ekstrahert frukt, åpen. Mørkere fruktbilde, en del fat (barrique). Veldig fin vin, altså, men den smaker laget, er konklusjonen på den ene enden av bordet. – Dette var veldig interessant, tenkte vindamen. I kjelleren hjemme har hun noen flasker Gaja Sperss Barolo 2001. Et par yngre årganger Gaja Sito Moresco med rundt en tredjedel av hver av druene nebbiolo, cabernet sauvignon og merlot hadde også ligget der. Dette er gode viner, det syntes hun jo, men plutselig manglet de noe. Vindamen er til vanlig opptatt av terroir, at vinene er ekte og har personlighet. At de reflekterer både naturen og områdets historie. Nå ble noen ideer om kvalitet ut i fra vinstil satt i spill. Vindamen er enda ikke ferdigtenkt på dette området.
– Hmm, sett på maken, ble det igjen mumlet rundt bordet.
– Jo, her skal du få se maken, sa Rune og dukket nok en gang inn i skattkammeret for så å returnere med Gaja Barbaresco 1964.
Gaja Barbaresco 1964Notatet er kort, men det erindres at det føltes godt å være tilbake i en mer tradisjonell stil. Utrolig åpen og deilig aroma. Konsentrert uten å være fruktdreven. Ren frukt, fat som støtter og ikke gir en egen smak i tillegg, nyper, sursøte kirsebær i en litt gammelmodig fase, balansert og med fin syrlighet.
(Hvis noen av deltakerne ikke synes å erindre denne sett-på-maken ordutvekslingen rundt bordet så kan det ha sin årsak i en ørliten dikterisk frihet i denne sekvensen. De omtalte vinene er dog ikke fiktive)
Legg inn en kommentar