Et smake-eventyr i 5 akter (3/5)

Å, kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg… kan vi ikke få litt barolo til? 
Slik bad de alle sammen, den ene vakrere enn den andre, og mer barolo skulle det bli.

Man drar aldri på en lang reise uten å ha med seg et hjerte. Vindamen tok derfor fram et speket elghjerte og flatbrød fra Kvikne mens vinene ble servert. Framgangsmåte på speking av elghjerte og bilde av akkurat det hjertet som ble med til hovedstaden kan du ta en nærmere kikk på her.


Giacomo Conterno, Bruno Giacosa og Giuseppe Mascarello er oversiktelig og greit presentert hos The Fine Wine Geek ført i pennen av Ken Vastola.

Conterno Barolo Riserva 1958
God frukt i nesen, nøtteaktig, nyper, svette armhuler (!). God fylde i munnen, men likevel slank og kjølig frukt. soppkraft og treverk. Lang, tørr og varm finish. 
Giacomo Conterno Monfortino 1978
Betagende duft av hasselnøtt, skogbunn og rød frukt. Etter tid dukker det opp en duft av rulletobakk. Rips og røde vinterepler i munnen. Lang, saftig ettersmak som snerper fint til og ender i en syrlig finish.

Da neste vin kommer i glasset stilles Monfortinoen i et blekere lys. Giacosa Collina Rionda 1989 var nemlig en perle.

Bruno Giacosa Collina Rionda Riserva 1989
Helt fra første sniff viser denne vinen seg som spesiell. Kraftfull, intens nese. Røde frukter, fioler krydret med tjære (en mer romantisk variant av rulling i tjære og fjær?). I munnen er det sursøte kirsebær, lær og dypt nede fra strømmer det fram en forunderlig søt frukt. En sann kraftpakke, med en  saftig, sødmefull og ungdommelig stil. Det overrasker meg litt. Jeg forventet en tørrere, mer snerpete vin. Ren, flott og elegant. Vil bare ha mer, mer, mer…

Det er nok ikke så lett å få mer. Giacosa laget bare 2838 flasker av vinen. Vert Rune forteller at han brukte fem år på å finne fem flasker og at det er en av de to mest søkte viner fra Italia. Tanken på at dette mest sannsynlig er den eneste gangen denne utsøkte vinen får fukte leppene til vindamen fyller henne med en slags bittersøt tristesse og intens glede på samme tid.
  

Giuseppe Mascarello Barolo 1955
Dufter først av kuletyggegummi (sånn som kommer ut av automater der du putter på en mynt og vrir på et håndtak). Denne snodige aromaen erstattes aven duft som minner om ostestoff og sopp. Jeg tror bobletyggegummien er en form for volatilitet, for den endres og blir tydeligere og beveger seg mot møbelpolish. Den holder på dette volatile preget hele tiden, men det dempes noe og vinen blir riktig fin. – Det er nok min manglende erfaring som gjør denne så vanskelig å vurdere, tenkte vindamen, og syntes det var en nyttig erfaring.

Flere erfaringer skulle følge. I neste akt møter vi enda flere spennende viner fra Piemonte. Vil høydepunktene ingen ende ta?

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑

Oppdag mer fra I Glasset

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese