– Har du lyst til å høre et eventyr?
– Kom og sett deg godt til rette, så skal du få høre eventyret om jenta fra Trøndelag som skulle til byen for å smake barolo.
Første akt
Det var en gang ei drikkfeldig og eventyrlysten bondejente som alltid var på jakt etter nye vinopplevelser. Blant folket i bygda gikk hun bare under navnet vindamen, selv om hun også syslet med andre ting der hjemme på gården.
Den fagre budeia med det lange lyse håret hadde bestemt seg for å reise vekk fra gården i Trøndelag noen dager for å søke lykken i hovedstaden.
Etter en lang reise med Dovrebanen ankom hun Oslo 8 minutter for sent. – Det var ikke dårlig, det, tenkte jenta, og husket på alle formaningene hjemmefra om NSBs mangel på punktlighet. Solen skinte i hovedstaden, men jenta grøsset likevel umerkelig i kroppen da hun passerte en kjent Frp-politiker på veien bort til drosjen. Den høflige drosjekusken Kjell tok henne med gjennom byen og de svingte opp foran Hotel Carlton Guldsmeden etter få minutter.
Carlton Guldsmeden lå i Parkveien 78 og var et koselig lite boutique-hotell der det aller viktigste var det gode vertskap og en bærekraftig og meningsfull drift. Vindamen ble tatt godt i mot av en ytterst hyggelig dame bak en solid iMac. Vindamen, som allerede var frelst av Apple, følte seg hjemme med en gang. Hun følte seg ikke mindre hjemme da hun kom inn på rommet og fikk se nok en stor iMac montert på veggen. Den innbydende himmelsengen med samisk pelsverk fra Lappland lokket med myke puter og i hjørnet sto noe som mest av alt lignet på en drøy meter høy, gul squash. Inne i squashen var det lys og vindamen antok det var en lyskilde.
– Gammel barolo må være lykken, tenkte bondejenta, og heldigvis varte det ikke lenge før en smaking dukket opp.
Det var vismannen Rune Rake som inviterte på smaking. Han var viden kjent i landet for sin visdom om viner fra Piemonte og for skattkammeret sitt som rommet så mange gamle viner at bare det halve kunne vært nok.
Med hjort og elgfilet i skreppa ga vindamen seg i vei, og fikk en ”Ha en fin kveld, da” med seg på veien fra Hotel Guldsmeden.
Vel fremme konstaterte hun at det også i dette hjemmet sto en iMac, og hun slappet umiddelbart av. Leiligheten var lys og trivelig, og midt i rommet tronet et glassbord. På bordet åpenbarte det seg en stor og underlig dekorasjon. Lange, krokete kvister strakte seg ut fra et midtpunkt som besto lyng, lav og små rosa blomster. Verten kalte den for salaten, men ingen skulle våge å smake.
 |
| Rune (for anledningen med glorie) skjenker i ly av bordekorasjonen |
En etter en kom gjestene inn i rommet. Foruten vindamen og verten selv, besto gjestebudet av ytterlige seks sanselige personer. Det var den vakre og mystiske Liora, Ville med østerskassen, Alf med den skarpe pennen, Karl Kristian med sitt lune vesen og lune risotto, østersåpner og kokekar Heini og sist, men ikke minst (faktisk ganske lang) Christopher den (nesten) allvitende.
Cédric Bouchard La Bolorée 2006 kom raskt i glasset, mens østers ble åpnet av kyndige hender. Vindamen fant senere ut at hun ikke hadde notert et eneste ord om denne vinen. Ikke kunne hun huske den heller, og det sier vel sitt om at den hverken var spesielt god eller spesielt dårlig.
Neste vin i glasset husket hun derimot svært godt. Krug Clos du Mesnil er legendarisk og 1996 er ikke akkurat et dårlig år… Vinen var ren og flott. Så intens, så konsentrert. En eksepsjonell nese. Åpen og deilig med masse sitron og autolyse. Det var nesten et sjokk å få den i munnen. En knall syre trøkket til fra første stund, nesten som a suge på en halvmoden sitron. Egentlig ikke masse smakselementer å berette om i noe så ungt. Sitron/lime, mineraler, toast. Til østers var det suveren match. Champagnen tar tak i østerssmaken og drar den med seg inn i nesen og munnen. Hele kroppen fylles med en sjøvannfornemmelse. – Dette her var nesten som å drukne, tenkte vindamen, og som drukninger flest ender det med en varm behagelig følelse.
Ikke fullt så overbevisende var neste ”mann” ut. Dom Ruinart 1969 har nok sett bedre dager. Overmoden eplekjeller – over the top lød det korte notatet.
Bollinger R.D. 1979 fikk æren av å avslutte aperitiffen. Mørk, gylden farge i glasset. Rik, tung aroma. Rik og rund i munnen, god, kremete mousse. Frukten går mot overmodne epler. Lang og spennende.
Spent på hvordan dette går ? Følg med i neste akt der vinvennene smaker Lafon Montrachet og starter på baroloeventyret.
Legg inn en kommentar