Tanker én uke etterpå

En uke har gått siden bomben gikk av i Oslo og massakren på Utøya rystet hele Norge.

Utenfor vinduet rusker vinden i bladene på blodlønna. … Akkurat som før.
Hunden logrer mot meg om morgenen. … Akkurat som før.
Havskodda siger inn i dalen om kvelden. … Akkurat som før.
Men ting er ikke som før. Verden har gått i stykker.  Den er ute av ledd, vridd, vrengt, ute av drift. En dyp sorg og frykt har satt seg fast. Mørkets frembrudd bringer uro. Frykten gir meg skamfølelse. Forrige fredag satt jeg bare hjemme i stua. Foran nyhetene på tv’en, med lun fyr i ovnen og de jeg er glad i sammen med meg. Langt unna skrekkfylte øyeblikk, terror og død. Det er ikke jeg som får den umenneskelige beskjeden om tapet av en sønn. Det er ikke jeg som kjenner lukta av blod og får spilt inn lyd og bilder i en film som aldri kan slettes fra hukommelsen. Jeg våkner om natten og er takknemlig for at det ikke er meg. Hvordan kan jeg forsvare min redsel? Jeg som ikke opplevde marerittet?
Uken har vært fylt av tanker om hvor meningsløs denne handlingen var, fylt med tårer og sorg. Jeg har grått for de jeg kjenner som er rammet av det fæle. Jeg har fordypet meg i alle nettaviser og artikler, og sett alle nyhetssendinger. Jeg føler meg så sliten. Jeg er ikke er alene om å ha det sånn. Hele det norske folk har fått dype sår. Sår vi må prøve å få til å gro. De dype sårene vil alltid etterlate arr, men smerten vil etter hvert blekne.
Katastrofen er meget godt håndtert av regjering, hjelpemannskap, politi og justismyndigheter. Samhold og kjærlighet har preget det norske folk i uka som har gått. Kan det vare?
Gjennom muren av kjærlighet og blomster pipler fortsatt bitre dråper av fordommer fram. Ørsmå, navnløse giftdråper fester seg i verdensvevens spinn. Drypper sakte inn i årene til fordomsfulle mennesker og nærer hatet. Det er naivt å tro at denne tragedien vil endre holdninger hos disse anonyme, feige meningsytrerne.
Meninger er ikke farlige så lenge de blir åpent debattert. Kun ved å diskutere ideer og meninger kan vi komme frem til gode løsninger og skape et bedre samfunn. Det er det som er demokrati. Rasistiske tendenser og hatske meninger mot fargede, homofile, religiøse og andre minoriteter må fram i lyset. Anonymitetens skalkeskjul er et problem. Debattkulturen i nettaviser og sosiale media bør gjennomgås i samtlige redaksjoner rundt om i landet. Fjernsynsredaksjoner bør kikke på sin agenda i debattprogrammer. Vi trenger arenaer for gode diskusjoner og meningsytring, ikke showdebatter der meningen er å framprovosere mest mulig temperatur.  
Det norske samfunnet kommer til å endres. Hver og en av oss må ta tak i egne holdninger og egen samfunnsbevissthet og engasjement. Vi må gjøre Norge til et varmere, mindre egoistisk samfunn. Det skylder vi ofrene etter 22. juli 2011.
Varme tanker går til Sondre Kjøren og hans etterlatte. Hvil i fred. 

En gul rose symboliserer  håp 




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: