Jeg har nettopp kommet inn døren til hotellrommet etter å ha opplevd den beste konserten noensinne. Disse inntrykkene er skrevet mens det fortsatt summer i ørene og pulsen sender de siste rester av konsert-adrenalin ut av kroppen. Det er mulig teksten nedenfor bærer noe preg av en usannsynelig god-følelse. Men uansett, vær-så-god, her er min konsertopplevelse:
Roger Waters med The Wall i Toronto 16. september 2010 – En ubeskrivelig konsert! Nei, nei, nei, det blir feil. Ubeskrivelig er en klisje, og klisjeer er ikke anvendbare for å beskrive dette kunstverket av en produskjon. Ja, for det er det det er. En gedigen produksjon der lyd og bilde er sammensmeltet i den totale harmoni. Skjønt harmoni… harmonisk er det kanskje ikke. Ikke slik man tenker på det med blomster og sommerfugler og harpespill. Nei, det er følelsesvekkende og skremmende, mørkt og dystert. Agressivt og musikalt. Men ikke en eneste gang går det helt over styr eller rakner. Det er rett og slett imponerende og man må både sukke, måpe og si aaaah på en gang. Fyrverkeriet eksploderer, lyskasterne jobber seg frem og tilbake, prosjektorene lager bilder og animasjoner, den ene mer fantasifull enn den andre og muren vokser sakte men sikkert på scenen.
Fra første tone og første murstein sitter vi fast i en hul hånd som klemmer til, som av og til slipper opp grepet før den knuser deg sakte til du gisper av mengden inntrykk. Lydbildet er tungt, pulserende hardt og ganske så perfekt det også. Waters ytrer hele verdens lidelse i lange, klagende toner fulle av massiv maskulinitet og tyngde. Det svakeste partiet i konserten er koristenes koring av høye toner som virker litt skjærende og er også noe usikkert fremført. Men dette er bare forbigående, for det er langt i fra Roger Waters alene som bærer konserten. Hele line-up’en får lov å skinne med egne øyeblikk.
Etter konsertens første del var det en 30 minutters pause der tissetrengte canadiere akkurat rakk å gå på toalettet og kjøpe seg en ny øl før det hele startet igjen. Det startet i et roligere parti, det var øl og skravling og det tok et par låter før hele publikum igjen var dratt inn i magien i Waters’ univers.
Dette er kunst med et budskap. Dette er kritikk av korrupte ledere, krig og multinasjonale selskap som utnytter verdens svakeste. Og når det avslutningsvis regner kors, stjerner og Shell-logoer i rødt silkepapir ned fra taket kan jeg ikke annet enn å tenke: Hvem trenger vel Gud når vi har Roger Waters?
Legg inn en kommentar