Rom er faktisk det brennevinet det konsumeres nest mest av i verden, bare slått av vodka med få prosent. Rom framstilles av det naturlige biproduktet av sukkerproduksjon. Det er Christoffer Columbus vi kan holde ansvarlig for oppfinnelsen av rom. Ihverfall delvis. Det var han som brakte over sukkerrør fra Kanariøyene til Karibia. Sukker fremstilles ved at sukkerrør knuses og juicen som kommer ut krystalliserer seg til sukkerblokker når den varmes opp. Væsken som ikke blir fast stoff kalles melasse. Melassen hadde ingen bruk for, og det ble raskt store mengder av det. Som med så mange andre ting var det tilfeldigheter som avgjorde også her. Denne klissete sirupen begynte å gjære når den sto ute i solen. En god sats ble født med andre ord. Fra 1650 begynte man å destillere melasse tilsatt vann og sukkerrørjuice.
De lette, lyse romtypene gjærer i kort tid og destilleres til høy styrke i kolonneapparat som tar bort mye av smak og karakter. Den lyse romen passer godt til å bruke i longdrinks og cocktail.
De mørke, kraftige romtypene gjærer lenger og destilleres i pot stills minst to ganger. Svært ofte tilsettes det rester etter forrige destillasjon under gjæringen. Disse restene kalles dunder. Denne massen er klebrig og lukter ikke særlig godt. Dunderen sørger for at det ferdige destillatet er i samsvar med tidligere destillasjoner fra samme produsent. Etter destillering lagres romen på fat. De mørkeste typene lagres fra 12-20 år, men de lyse gis liten eller ingen lagring. Foruten i Karibia produseres det rom også i Brasil, Sør-Afrika og Australia.
Sterk, varm te med honning og rom smører halsen og smaker godt på en kald vinterdag. En liten romknert er dagens anbefaling.
Foto: produsenten
Deler av innlegget er tidligere publisert i Nationen.
Legg inn en kommentar