Noen ganger renner det over for en sindig bondedame. (Folk som kjenner meg vil kanskje ikke kalle meg særlig sindig? Heller kanskje mer mot syndig? Hvem vet?) Her er ihvertfall et leserinnlegg jeg hadde på trykk i Adresseavisen, Nationen og avisa Sør-Trøndelag denne uka:
Jorda mi metter mennesker
Har du noen gang ruslet i byen og sett ei løvetann tvinge seg opp gjennom en sprekk i asfalten? Det er naturens livskraft som sloss mot industri- og veiutbyggeres trang til å dekke grønne, fruktbare jorder med betong.
Det er ingen tvil om at industri og næringsutvikling er viktig og genererer inntekt til mange mennesker. Dyrka mark er også næringsareal. Næringsareal med etisk betydning. Når våren kommer neste år vil det atter en gang spire i jorda mi. Grass, kløver, bygg og hvete skal mette ku og kalv, kylling, gris og sau. Jorda mi metter mennesker. Jorda mi er verdifull. Jorda mi er ettertraktet. Men noen vil legge asfalt over jorda mi. Noen vil kvele vårens sarte spirer med stein og en svart, seig masse som etterlater området livløst. Noen synes jorda mi er mest verdifull når den er død.
For hvorfor er ikke biologisk mangfold og kulturlandskap verdt noe når det gjelder å få plass til en ny vei, en parkeringsplass eller et industribygg? Hvorfor er jordvern kun et ord som brukes fra talerstolen av maktkåte politikere som vil godblunke til naturvernere og bønder? Politikere som tror utvikling betyr det samme som avvikling av jordbruket. Politikere som ikke tar inn over seg at slike valg er ugjenkallige. Utbygd jord til tomter og vei er tapt matjord for alltid.
Det nærmer seg valg i Norge. Hvem står opp for å redde de tre sårbare prosentene vi har av dyrka mark i dette landet? Hvilket parti tør stå for et solid standpunkt om å verne jorda vår når en industriutbygger vifter med tusenlappene? Hvilket parti våger å sette matsikkerhet og framtidig jordbruksproduksjon i Norge foran kortsiktig økonomisk vinning?
Et slikt parti vil jeg stemme på.
Legg inn en kommentar