Årets første bad (ufrivillig)

Jeg vet ikke om jeg er spesielt uheldig eller bare veldig klønete, men av og til føles det som om det er forutbestemt at jeg skal utsettes for alle disse tingene som er ubehagelig når det skjer men ganske morsomt etterpå. Gårsdagens hendelse er et typisk eksempel. Skjærtorsdag er sjø, blåskjell og sol for meg. Vi bestemte oss for å ta en liten båttur på den kalde Trondheimsfjorden på jakt etter en torsk eller to. Hele familien stablet seg opp i robåten (alle med vest!) og rodde utpå. Alt vel så langt. Torstein dro opp den første torsken. Ingen stor rugg, men fin matfisk. Så kjempet jeg inn en lekker sei som helt ufrivillig måtte ombord i båten. Ingen stor fisk det her heller, men fin stekefisk. Det ble ytterligere to små torskepinner og en liten sei. Storfisken uteble i dag. Kvikklunsj på fjorden i strålende påskesol er ikke å forrakte. Alt så bra ut. Fem fisker er nok til å mette familien Kvernmo (en annen kar mettet mange flere med bare to fisker har jeg hørt… men han hadde brød til…) så vi rodde mot land. Med ungene vel i land var det mor sin tur til å gå ut av båten. En fot ut av båten trygt i sjøkanten, to føtter trygt… men nei. Den andre støvelen hektet seg fast i båtripa, og der lå jeg langflat i sjøen. Slo kneet noe fryktelig mot en stein, for jeg hadde hendene fulle av fisk og kunne ikke ta meg for. Våt, kald og nesten kvalm av smerte i kneet kunne jeg konstatere at jeg nok en gang var utsatt for uhell. Men morsomt må det nok ha sett ut der fruen sprellet, med fisken på vei ut av posen og sjøen som ubarmhjertig kald rullet innover land. Men skjærtorsdag ved fjorden, det ble det. God Påske!