Narret!

I går lurte min mann meg. Jeg drakk den fantastiske Les Croix Crozes-Hermitage’n til Domaine Bruyeres i 2007 årgang. En utrolig god crozes med klokkeren syrah og spennende peppertoner og medisinskap i nesen (jeg lukter stadig vekk i medisinskapet, gjør ikke du…?). En vin man kan lukte på i evigheter. God struktur og smak av sødmefulle bjørnebær, skogsbær, hint av jod og en enorm lang lengde. Matfølget var lammegryte krydret med dill og kantareller, jevnet med rømme. Men så skjedde det. Etter å ha vært ute en tur syntes jeg vinen hadde forandret seg i glasset. «Denne taper seg fort i glasset»sier jeg til min kjære, og legger ut om hvor emmen og oksidert den har blitt på bare en times tid. «Merkelig» tenkte jeg og grunnet på hvorfor og ikke minst hvordan jeg skal skrive om en slik vin som taper seg så fort. «Skyll den ned så fort som mulig» er jo et litt merkelig utsagn i en vinspalte. Men så kom svaret. «Er du sikker på at det er samme vin som istad?» flirte husbonden så øynene bare ble smale gliper. Gjennom glipene lynte det et pilregn av humoristiske og kanskje en tanke hovmodige blikk. Luringen hadde byttet glasset mitt med et annet som inneholdt en skvett fra en treliter vi hadde stående. Han var overlykkelig over å ha lurt meg, og jeg må si jeg var en tanke snurt på å ha latt meg lure så lett.