Min herlige Basset

Etter sykdom i helga har jeg lite å berette på vinfronten. Sår hals, kvalme og forkjølelse er ikke den optimale formen for å smake på viner. Men jeg kan fortelle om andre ting. Som min lille, store Basset for eksempel. Bacchus har nå passert seks måneder, og er både stor hund og liten valp på samme tid. Han overøser oss med generøse mengder sikkel, men har lært seg å tørke det av på sofaen som er i passende høyde for slik rengjøring. Helt husren er han heller ikke, men uhellene skjer som oftest foran ytterdøren. Eller hos naboen, der han la fra seg en generøs klatt bak tv’en.

Noe frustrerende er hans uforståelig lange rekkevidde. Det er ikke den ting han ikke når opp på. Bord og benker er ingen hindring. Spesielt ikke hvis det står mat noe sted. For mat, spesielt slik mat man ikke får, er så utrlig godt. Det lukter så godt også. Den store, svarte snuten zoomer inn godluktene på mange meters, for ikke å si kilometers hold. Jeg får aldri være alene på kjøkkenet. Så fort jeg begynner med noe matlaging er han der. Ligger pal ved bena mine, med håp om at noe godt skal falle ned. Uteliv er topp for min lille Basset, men bare hvis han har selskap. Å være ute alene er så kjedelig. Heldigvis, eller uheldigvis etter hvordan man ser det, er det mulig å få kontakt med resten av flokken innendørs gjennom vinduet. Nå er det så mye snø at han kikker ned gjennom vinduet. Da er det mye artigere på tur. Store snømengder er ikke så lett for en med korte ben. Sist vi gikk på markaveien fulgte vi et traktorspor, men så kom det en uimotståelig duft fra høyre. Et jump ut i den lette nysnøen, og Poff! så var hele basseten borte gitt. Han dukket opp igjen en halv meter lenger borte, voldomt forundret over det sviktende underlaget. Vi gleder oss til våren.

Vår lille kjæledegge har også en utpreget sko-fetisj. Skistøvler, tøfler, gummistøvler, hva som helst. Men aller best er damestøvletter. Da jeg hadde damelag for noen uker siden hadde han i et ubevoktet øyeblikk røvet med seg tre støvletter inn i buret. Verst gikk det ut over en selskinnstøvlett som jeg håper er mulig å reparere. Jeg har kastet to par oppspiste støvletter, og er meget påpasselig på å gjemme de unna. Men han finner de likevel. Så sånn går no dagan, men når han setter øynene i deg er det ikke lett å være sint så lenge av gangen…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: