Elefantleiren Shanti

Hva har en luktfri truse med prompefilter å gjøre med elefanter i den indiske jungelen? Det er en lang historie. Etter en uke i India var turen kommet til å oppleve elefanter og jungelliv i elefantleiren Shanti. Turen startet på en vrien måte. Vår sjåfør var sen, og da han endelig ankom Golden Sands ble han stoppet av de lokale taxisjåførene. De ville ikke la ham kjøre oss. Han tok jobben fra dem og det ville de absolutt ikke ha noe av. Det har vært taxistreik i både nord- og sør Goa i den senere tiden. Vi, som var de uskyldige i konflikten ventet og ventet. Angivelig hadde taxisjåførene også ringt politiet, men vi fikk aller nådigst lov å reise før politiet kom. Nesten en time forsinket ankom vi busstasjonen i Ponda der resten av reisefølget ventet på oss. Så humpet og ristet det avgårde mot elefanteventyret. Først en lunsjsstopp der vi fikk goansk buffet, og et møte med apekatter. Apene er søte, men ikke ufarlige. Den ene hannen gjespet og viste fram et par imponerende tenner.

I leiren fikk vi tildelt leirhytta vi skulle bo i. Spartansk, men helt ok. Bad med toalett og senger støpt i stein med treplate oppå. En vaklevoren vifte hang skjevt i taket og sørget for en viss sirkulasjon av luft og elefantlukt. Etter vi hadde instalert oss i hyttene dro vi ned til en kulp i elva der elefantene bruker å bade seg. Varme og svette som vi var hev vi oss ut i vannet så alle de små fiskene som bodde der skvatt rundt oss. «Ikke stå stille» formante vår guide. Da kommer fiskene for å nibble på dere. Det gjorde de. Det var ikke vondt, men litt ukomfortabelt. Det avkjølende vannet gjorde godt for kropp og sjel. Tilbake i leiren ventet elefantene på oss. Salet opp til tur. Hele familien fikk plass på en av de store elefantene. Elefanten er Gud, så vi måtte ta av oss på bena for å vise respekt. Torstein sytes det var skummelt der oppe i luften, men vi holdt oss godt fast. Maria nøt turen i fulle drag. Så vandret vi inn i jungelen. Elefanten ruslet sammen med sin elefantpasser helt alene. Det duvet behagelig, men turen var så altfor kort. Plutselig var vi tilbake. Torstein var lettet, jeg og Maria var skuffet. Vi ville gjerne ridd litt mer. Men det var mer spenning i sikte. Skjønt så veldig spennede var det ikke. Jungelens BMW, som besto av to okser med vogn tok oss med på en kjøretur i saaakte tempo. «Kjedelig» sa Torstein. Vi andre sa ingenting. Tror ikke vi skal prøve det samme med våre okser i hvert fall. Det hadde vært litt for spennende.
I nærheten av jungelleiren ligger det en liten landsby. Her bor det omlag 60 mennesker, de fleste lever av jordbruk. Vi besøker den 81 år gamle enken etter siste landsbyhøvding. Da han døde ville ingen ta over som høvding, og landsbyen styres nå av en leder i en sammenslutning av 12 landsbyer. Hos enken blir vi vist hvordan ris blir til rismel. Vi inviteres inn for å se på fasilitetene til den gamle. Hun sitter på senga si og ser på oss uten et ord mens vi sjokker inn på soverommet hennes og deretter ut på kjøkkenet. Her er det ikke mye ekstravagansa, men huset er rent og koselig.Vi blir fortalt om indisk dagligliv i små samfunn av vår lokale guide. Byene har en litt mer lemplig livsstil, mens det på landsbygda fortsatt legges vekt på kastesystem, tradisjoner og religion. Et interessant besøk. Det hadde blitt mørkt ute mens vi var på landsbybesøk. Veien hjem ble lyst opp av en gutt med fakkel. «Gå midt i veien» formante vår guide. Det er tryggest, det kan være ville dyr langs veikanten.»
Det nærmet seg middagstid, og goansk buffet atter en gang. Vi spiste vår mat mens elefantene i sin innhegning gumlet og brasket med et mer tungfordøyelig materiale. Torstein begynte å bli i litt dårlig form. Vondt i magen. Han var litt uvel på bussturen også, og spiste lite. Elefantene ble ført ut av innhegningen. De skal nok legge seg et annet sted tenkte vi, men vi tok feil. Etter en liten stund returnerte elefantene oppkledd i de vakreste kostymer og dekorasjoner. Med gullbrokade, bjeller og vakre, dekorerte tepper over ryggen skred de fram med sine spede elefantpassere, barbent og brune med oransje tørkle rundt hodet og langt skjørt surret om livet. En elefantpasser tilbringer 90 prosent av sin tid med elefantene, og resten av tiden med familien. Elefantene ble presentert med navn, vekt og alder (Godt vi mennesker slipper det… Tenk bare: «Dette er Tove, hun veier 76 kilo og er 52 år. Her har vi Tom. Han er 34 år, 1,70 m høy og veier 89 kilo» Kanskje like greit å slippe.) Den ene elefanten het Reka. Kanskje en smule upassende elefantnavn etter norsk språknorm. Vi ble kalt fram til de store gudene og fikk ta på de, klappe de, kjenne på snablene… Det var også mulig å kjøpe vitaminballer som man kunne gi elefantene. Det måtte vi selvsagt. Det var en rar følelse å legge en slik ball inn i gapet på dyret, og kjenne snabelen dytte ivrig etter mer. Det er vanskelig å beskrive en elefant. Den er ikke pen, men vakker på en stygg måte. Huden er tykk og rynkete, hårene stive. Halen har bust på tuppen som kjennes ut som en piasavakost. Ørene er store, tunge og flagrende, og øynene, ja øynene er spesielle. Ikke vakre dyreøyne, heller bleke og sløve, innsunkne øyne. Men likevel, de rommer en visdom som er vanskelig å forklare. Vi lærte mye om elefanter denne kvelden. Hvordan de oppfører seg, parrer seg og lever. Elefanten er redd for maur, mus og slanger. De sover derfor med snabelen i munnen, eller hengt opp i støttennene for at småkrypene ikke skal krype inn i snabelen. Utrolige dyr. Rune er fasinert av snabelen, og tenker på å ta patent på den som traktorredskap. Mye mer anvendelig enn lasteapparat. Seansen ble avsluttet med en tautrekkingkonkurranse der elefanten skulle vise sin styrke. Vi dro alt vi kunne hele gjengen på ca 20 personer, men elefanten hadde full kontroll og var ikke til å rikke.
Torstein, som hadde kviknet litt til etter møte med elefantene begynte å føle seg dårlig igjen. Han orket derfor ikke å være med på leirbålet og den indiske dansen på kvelden. Rune tok med seg gutten til hytta, mens jeg og Maria ble oppe. Vi danset Naan-brød-dansen og lærte oss en banansang på konkani. Elefantguttene danset en elefantdans, og kokkene sang. Stemningsfullt og hyggelig rundt den sprakende ilden. Klokka ti tok vi kvelden, vi må være uthvilt til jungelvandringen i morgen.

Etter en hard (svært hard) natts søvn med apekatter romsterende på taket flere ganger ble vi vekket klokka 5.30. Det var tid for å gå ut i jungelen. Etter en kopp kaffe og en tørr kjeks bær det ut i mørket. Det var så mørkt at det ikke var helt lett å se stien vi gikk på, men det lysnet etter hvert. Vi fikk streng beskjed om ikke å ta på noen grener langs stien. De kunne være full av pigger. Jungelen knaket og knirket rundt oss mens vi hastet avsted innover og oppover i jungelen. Målet var en foss noen kilometer fra utgangspunktet. Gangfarten var såpass raskt at det var vanskelig å få fotografert, enda jeg hadde betalt for å ha med fotoapparat. Torstein var i dårlig form. Det er vanskelig å avgjøre om han var ordentlig dårlig eller om det var det sedvanlige sutringa til en åtteåring som ikke vil gå på tur vi sto overfor. Fossefallet var som fosser flest, vann som spruter ned fra en høyereliggende plassering. Etter bananpause ved fossen bar det nedover igjen. Vi skulle til Shivatempelet «Tamdi Surla». Her skulle i ha en yogatime. Det var en behagelig avslutning på den fem km lange vandringen. Torstein var nå ordentlig dårlig, og vi fikk kjøre bil hjem til campen der frokost ventet. Torstein lå i hytta, og jeg begynte å føle meg litt uvel selv. Elefantshowet fulgte så. Elefantene viste frem hvordan de kunne håndteres på ulike vis. Dette var bra. Etterpå skulle elefantene male bilder, spille fotball og bowling. Sånt synes jeg er litt dumt. Jeg blir litt trist. Hva er det vi mennesker egentlig gjør tenker jeg. Selv om det ikke er mye anderledes enn å lære en hund triks og agilityøvelser, så lir jeg litt flau på disse store dyrenes vegne. Men de ser ut til å trives med det de gjør også. Avslutningsvis er det elefantbading. Elefantene kommer til badekulpen der vi venter på dem. De plasker uti, og de elsker det. De dykker og spruter og avkjøler seg. Av og til er kun snabelen synlig før de duver opp til overflaten igjen. Så er det vår tur til å bade. Elefantene ligger på siden, og vi får hver vår halve kokosnøtt som vi skal vaske elefantenes tykke hud. Vi gnukker og gnir og vasker. En liten elefant kommer bort til Maria og spruter henne ned med snabelen sin. Tilslutt skal vi få vår power-dusj. Jeg klyver opp på elefanten som ligger i elva. Vel oppe på ryggen dens fyller den snabelen med vann, bøyer den bakover og spruter meg full. Dette gjør den fire ganger før det er Maria sin tur. Vi får alle vår elefantdusj, og er glade og lykkelige. Alle unntatt Torstein som er syk og ligger på en stein i skyggen. Lunsj i leiren før vi tar fatt på veien hjem med buss og drosje i full fart gjennom det indiske landskapet.

Det er utrolig godt å låse opp døra hjemme. Vi ramler inn, slitne og fornøyde. Torstein er syk. Han tar seg en dusj og legger seg. Litt senere går jeg opp til ham, og han er så rar. Jeg får ikke ordentlig kontakt. Han sovner igjen. Maria tar seg en dusj, og kommer løpende ned til oss. Det står noe på speilet, med en fremmed skrift. Noe om et spøkelse. Vi tror hun spøker, men da jeg går for å se står det et kors der og ordene The Name of the Ghost. Det er fettmerker etter noe en tidligere gjest har skrevet på speilet regner jeg med, men litt ekkelt er det.
Enda senere ser jeg til Torstein igjen. Da er han ikke Torstein lenger. Han ser tomt ut i rommet, på noe jeg ikke ser. Han er redd. Han trekker i kjolen min, spreller, peker på doen og gråter og skriker. Han er livredd. Det lille hjertet dunker faretruende fort synes jeg. Jeg er også redd. Jeg roper på Rune, og vi prøver å få gutten til å våkne. Omsider ser det ut til at han blir våken. Han starter å fabulere om en luktfri truse med prompefilter. (Noe jeg tidligere fortalte at jeg har hørt om på radioen). Vi ser på hverandre og bryter ut i latter. Tilslutt får alle latterkrampe, han er så rar, og vi er lettet for at han tilsynelatende er frisk. Jeg setter meg med barna i sofaen og leser litt om Doktor Proktor av Jo Nesbø. Etter noen kapitler er barna trøtte. Vi legger oss alle sammen. Utpå natta blir vi vekket av Torstein som kommer brasende inn på soverommet med Maria i helene. «Elefanter» roper han hysterisk, ”Elefantene kommer” og hopper opp i senga. Han er ikke Torstein lenger og han er redd. Maria er redd, hun roper: «Kan vi ikke ringe noen?» Torstein hadde våknet oppe i senga, sett på Maria, sprellet og løpt rundt på gulvet (Morgenen etter så vi bremsespor der oppe) før han stormet ned. Han sitter i senga vår, men plutselig styrter han inn på badet. «Den kommer ikke ut» hyler han, og hopper tilbake i senga. Jeg tenker på korset i speilet oppe, og undrer om det er et varsel om at vi mister gutten, at noen har overtatt i kroppen hans. Slik er det selvfølgelig ikke, men litt redd er jeg i nattens mulm og mørke. «Mamma» sier Torstein. «Åh, mamma, jeg er så glad i deg» sier han og lager trutmunn til meg. Han nusser meg på kinnet, gutten som tørker seg iherdig på kinnet hvis man skulle være så uheldig å nusse ham der. Omsider sovner han i den to meter brede senga vår. Maria også. Etter en natt med urolig søvn våkner Torstein i seks-tida. Han lurer på hvor han er, og husker ingenting fra nattens uro. Han er heldigvis seg selv igjen.
Til tross for en syk gutt har dette vært en fantastisk tur, og anbefales på det varmeste. Man blir svært fascinert av elefantene. Maria her bestemt seg for å bli elefantpasser, men er usikker på om et liv i den indiske junglen er tingen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: